Bodo by, O Bodo by ! Vil dette noen gang slutt?

Tekst: Babawale Obayanju

ogoni 2013

En varm, stikkende lukt av råolje, et fryktelig syn fylt med død og døende mangrovesumper og elver med glans av råolje. En by med over 60.000 fiskere og bønder fordelt på 35 landsbyer, huser Bodo også den over 50 år gamle rørledningen Shell Petroleum Trans Niger Pipeline (TNP) som transporterer over 120.000 fat råolje daglig når den er i aktiv bruk. Denne rørledningen samler olje fra nesten 100 rørledninger i Ogoni-distriktet, et sted hvor ingen kan dyrke jorda og man ikke kan fiske i elvene lenger. Dette er det nåværende bildet av den en gang så vakre og rike Bodo city, fem år etter et større oljeutslipp i 2008.
Utslippet som skjedde i september 2008 ble ikke stoppet før to måneder senere. I desember samme år skjedde det et nytt utslipp i en annen del av rørledningen, og olje brøt på nytt inn i sumper, landbruksområder og elver i Bodo, og fortsatte å lekke uforminsket styrke til 19. februar 2009.

Shell aksepterte ansvar for oljesølet i 2008/2009 etter at 11.000 mennesker fra Bodo stevnet dem for retten i Storbritannia. Der hevdet Shell at det var en tredjepart som hadde sørget for lekkasjene, og de fortsatte å bestride skadeomfanget og mengden olje som var sluppet ut.

Folket i Bodo City møtte Shell til forhandlinger i forrige uke og utfallet på fredag ​​var ikke overraskende.Den såkalte «generøse» kompensasjon tilbudt av Shell var på 30 million pund eller rundt 1100 pund til 11.000 mennesker. Det var et riktig skritt i riktig retning for et folk som har fått levebrødet sitt ødelagt. Dette tilbudet – som tilsvarer anslagsvis 2-3 år netto inntjening fra de berørte – ble forkastet av folket som ikke akseptabelt.

Men med alle de små seirene som er registrert de siste årene, ser det ut at rettferdigheten vil før eller senere bli oppnådd og vil resultere i en grundig opprydding og eller utbedring av hele miljøet i Niger-deltaet. Vi håper også at dette vil stoppe søket etter ny olje og at man nå begynner å søke etter nye og ren alternative energikilder. Vi vil fortsette å insistere på at på at opprydding etter oljesøl skal utføres og kompensasjon utbetales til berørte lokalsamfunn.

Hvaldød og seismikkskyting

Hval

Tekst: Nnimmo Bassey

Bilder og nyhetsartikler om døde hvaler som vaskes opp på Ghanas kystlinje de siste ukene vekker sterk bekymring for havmiljøet i området. Hvis det var snakk om en eller to hvaler som ble skylt opp, var det kanskje ingen grunn til å slå alarm. Dessverre er det snakk om 16 døde hvaler siden 2009, og mange av dem bare de siste månedene.

Ekspertene forteller oss at når disse enorme havpattedyrene dør på grunn av miljøforstyrrelser, er det et sikkert tegn på at mindre livsformer i havet allerede har dødd uten at noen har fått det med seg.

Oljeaktiviteten begynte for alvor i Ghana i 2007, altså før perioden der frekvensen av døde hvaler økte. Vi ser at konsekvensutredninger tidligere har advart mot at oljeutvinning trolig ville påvirke hvalbestanden utenfor kysten av Ghana, ettersom de er sårbare for forstyrrelser. En konsekvensutredning fra 2009 påpekte at minst 18 delfin- og småhvalarter i regionen ville bli påvirket av oljeutvinning. Oljeselskapene lovet å sørge for forebyggende tiltak. Gjorde de det? Ikke spør meg.

I Nigeria husker vi at minst en død hval og en delfin ble vasket opp langs kysten etter den enorme eksplosjonen på Chevrons gassrigg på Apoi Nord-feltet 16. januar 2012. Døde hvaler har også blitt observert i Akassa og Brass/Opoama-aksen i Nigerdeltaet.

Etter den skremmende dødsraten i Ghana, hevdet landets miljødirektorat at dødsfallene ikke hadde noe med oljeutvinningen å gjøre. Det er overraskende når konsekevnsutredningen allerede hadde spådd at disse dødsfallene kunne forekomme. Etatene som skulle beskytte naturen kommer med unnskyldninger for oljeselskapene før man engang hadde satt i gang offisielle utredninger av saken.

I Nigeria har folk ofte sett på dødsfallene som naturlige, og trukket på skuldrene, bortsett fra de hendelsene som kan kobles direkte til ekplosjonen på gassriggen, eller til enkeltutslipp.

Bodø

I begynnelsen av August var jeg på folkefest i Lofoten i Nord-Norge, sammen med unge miljøaktivister og lokalbefolkningen. En av de jeg møtte på denne turen var Bjørnar Nicholaisen fra Andøy Fiskarlag. Han fortalte meg om de oppsiktsvekkende funnene fiskerne i området hadde gjort når de så etter koblinger mellom oljeaktivitet og fiskerier i området.

Det interessante med studien var at den ble gjennomført av folk med grundig praktisk kunnskap om sjøen og fiskens oppførsel. Det var lett for dem å se uvanlige oppførsel, og effekter på fangsten som følge av seismikkskyting. Merk deg at dette var en studie basert på folks erfaringer, ikke bare en studie bestilt av et selskap med interesse av å dekke over sine spor.

I en rapport med tittelen «Konsekvenser av seismikk», påpekte fiskerne at selv om oljeaktiviteten hadde pågått i over 40 år i Norge, hadde de fleste innbyggerne ikke vært klar over konsekvensene av seismikkskyting for fiskeriene. I følge fiskerne var det først i 2007, 2008 og 2009, da Oljedirektoratet startet med seismikkskyting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, at de lokale fiskerne fikk erfare hva seismikkskyting gjør med kysten og fiskeriene. Når kystfiskerne for første gang sto fram i media med sine erfaringer, ble både politikerne og befolkningen klar over all skaden seismikkskyting gjør på miljøet og på havet.

Fiskerne fant ut at alle fangstene ble redusert umiddelbart etter at seismikkskytinga begynte I oktober 2007. Bare småfisk ble fanget, og fiskerne forklarte dette med at småfisk hadde begrensede muligheter til å flykte fra sjokkbølgene. De større og mer verdifulle fiskene ble skremt borg.  Fiskerne opplevde også 50-70 prosent reduksjon I fangst fra den første dagen med seismikkskyting. I tillegg fant de ut at fangsten ikke ble den samme igjen før ter år etter at seismikkskytinga ble foretatt.
De norske fiskerne skrev om hvaler som ble drevet til vannvidd av seimikkskytinga. De nevner særlig en spekkhogger som så ut til å ha mistet evnen til å spise, og ville komme opp til fiskebåter og måtte mates av fiskerne. Fiskerne hevdet at hvis deres observasjoner stemte, var alt liv i disse havområdene blitt sterkt skadet av seismikkskyting.

I Peru døde opptil 3000 delfiner og omtrent 5000 fugler utenfor kysten I 2012, i løpet av en periode på tre måneder. I en periode var det i gjennomsnitt 30 delfiner som ble vasket i land hver dag. Mens marinbiologer argumenterte for at katastrofen skyldtes oljeaktivitet, insisterte myndighetene på at dødsfallene hadde naturlige årsaker.

Det vi ser, er et utvidet nett av ødeleggelse av sjøliv, skapt av en ubendelig oljeutforskning, og av utvinningsaktivitet. Det er enkelt å henfalle til oppgitthet og apati, men vi ser også sterke tegn på at det er håp, når fiskere som trues av oljenæringa samler seg i solidaritet for å styrke motstanden og for å dele erfaringer om hvordan man kan takle den felles trusselen. Mens jeg skriver dette, arbeider fiskere i Bodø i Nord-Norge og Bodo i Ogoni for å styrke samarbeidet sitt. Når vanlige folk står sammen, vil vi kunne slå tilbake mot politikere som bare fronter oljebransjens agenda, som blankt nekter for at oljeutvinning er dødelig for livet i havet, og for mennesker, og for planeten.

 

Utbygging av Karuma-kraftverket i Uganda

karuma

Uganda har en rekke store vannkraftverk. Det siste i rekken er Karuma-kraftverket.

Det har vært snakk om utbygging av Karuma-kraftverket siden 1995, men korrupsjon og dårlig planlegging har stoppet utbyggingen. Blant annet ble det norske selskapet Veidekke anklaget for å ha bestikket en Ugandisk tjenestemann i 1999.

Regjeringen overtok ansvaret for utbyggingen i 2010. Planen er nå å bygge et 600MW kraftverk, som innebærer en 9 km lang avløpstunnel fra elven som renner gjennom nasjonalparken i Murchison Falls. Sommeren 2013 har det kinesiske firmaet Sinohydro fått i oppdrag å bygge kraftverket, med byggestart i løpet av 2013.

Karuma-kraftverket innebærer at mer enn 400 familier i de fire landsbyene Karuma, Awoo, Nora, og Akurudia i Kiryandongo distriktet må flytte. Mange av disse har nå gått til sak for å stanse utbyggingen da de er misfornøyd med kompensasjonen de har fått tilbud om. Ogik William, bosatt i Awoo landsbyen, forklarer: ”Vi ønsker også elektrisitet, og vi ønsker prosjektet, men vi må være rimelig kompensert. Vi ønsker riktig verdi for vår eiendom. Vi godtar ikke å bli lurt «.

Utbygging av store infrastrukturprosjekter som dette vannkraftverket krever at miljøhensyn, og til lokalbefolkningens rettigheter, ivaretas. Slike prosjekter er også særlig utsatt for korrupsjon. Disse forholdene må løses dersom prosjektet skal ha livets rett.

Mytene om genmodifisert mat som klimatilpasning

Uganda vurderer nå å tillate genmodifiserte organismer (GMO) i landbruket. Forslag om dette er for tiden til behandling i parlamentet.

Regjeringen i Uganda er av den feilaktige oppfatningen at GMO er løsningen på økende matvarepriser som følge av klimaendringer. Klimaendringene gir flom, uforutsigbare nedbørsmønstre og dermed lavere produktivitet i landbruket. Uganda har også en av de raskest voksende befolkningene i verden med en befolkningsvekst på omtrent 3,5 prosent i året. Dette vil gjøre det vanskelig å produsere nok mat til alle i fremtiden. Regjeringens løsning er industrialisering av landbruket og innføringen av GMO.

Det er sant at folk ønsker seg billig mat. Men det er en myte at genmodifisert mat er billig! Kostnaden for miljøet og for folks helse bør ikke bli glemt. Utstrakt bruk av kjemikalier og overforbruk av vannressursene, som følge av et kommersialisert landbruk, vil ha en ødeleggende effekt på innbyggerne i Uganda. I det lange løp vil kommersialisering av landbruk og innføring av GMO på ugandisk jord ha en ødeleggende effekt på livsgrunnlaget for ugandere og for den generelle økonomien i landet.

Uganda produserer i dag nok mat til alle. Utfordringen er å få fordelt maten til alle. Det er her regjeringen burde legge inn innsatsen. I tillegg vil kommersialiseringen av landbruket, med inntog av store multinasjonale selskaper, hindre utviklingen av det lokale landbruket. de lokale bønders innovasjon.  Løsningen er ikke industrialisering og GMO, men et styrket lokalt landbruk.

Vi kan ikke bore mens jorda brenner

Foto: Line Lønning

Foto: Line Lønning

Jeg har i sommer hatt gleden av å besøke Lofoten. Sammen med unge miljøaktivister fra Norge, Canada, Europa og USA har vi vært samlet for å si nei til oljeboring i dette sårbare og verdifulle havområdet. Hensynet til klimaendringene og den viktige eksporten av fisk fra området er grunner nok til å si nei til oljeboring her.

Lofoten er hjem for den populære «OKPOROKO» og «KPANLA». Dette er hva vi i Nigeria kaller torsken og tørrfisken. Lofoten er også et av verdens vakreste steder. Synet og lyden av Lofoten tar pusten fra en. Landskapet. Havet. Fjordene. Vi kan ikke ødelegge dette.

Siden 1990 har utslippene fra Norges olje-og gassvirksomhet eksplodert. Dette til tross for innføringen av CO2-avgiften tidlig på 90-tallet. Jeg ser to hovedgrunner til dette:

  • Nesten alle havområdene utenfor Norges kyst er åpnet for oljeindustrien
  • Mange felt begynner å bli gamle, noe som krever mer energi for å utvinne oljen

Selv om klimagassutslippene fra produksjon av norsk olje kun står for en liten del av verdens totale klimagassutslipp må vi se på helheten. Oljen som selges fra Norge brennes andre steder og medfører langt større utslipp der.

Det er på høy tid at de politiske partiene, og regjeringen, i Norge slutter seg til kravet fra stadig flere rundt om i verden om at den beste løsningen på klimaproblemet er å la oljen ligge. Eller som vi sier i Nigeria: ”Keep the oil in the soil, the coal in the hole and the Tar Sands in the lands”.

Norge har tjent seg tilstrekkelig rike på oljen til å vri innsatsen mot alternative energikilder. Tiden for å gjøre dette er nå, ikke siden.

Klima og jordbruk i Togo

landbruk-Togo

Som i de fleste land i Afrika er jordbruket den sektoren som gir arbeid til flest personer i Togo. Sektoren står også for om lag 40 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt. Det er derfor svært alvorlig når klimaendringene truer landbruket.

Den store flommen som herjet i Togo i 2010 er beregnet å ha gitt skader tilsvarende 1,1 prosent av BNP. Slike naturkatastrofer gir stort behov for å tilpasse landbruket til et endret klima. Denne tilpasningen må først og fremst rettes mot det familiedrevne landbruket, noe som utgjør ryggraden i den rurale økonomien. Dette er personer som ikke har kunnskap om hva som er i ferd med å skje med endringer i klimaet. Vi må derfor sikre disse slik kunnskap, både om konsekvensene av klimaendringene og hvordan risikoen for tap kan minimeres.

Blir vi jordens bøddel?

Med mindre vi klarer å vende oss av avhengigheten av fossile energikilder gjør vi oss til jordens bøddel. Vi tør påstå dette fordi bevisene om menneskeskapte klimaendringer blir stadig tydeligere.

Verdensbanken og Det internasjonale energibyrået (IEA) har vist at for å ha en 50-50 sjanse til å holde den globale oppvarmingen under to grader, må 66% av verdens kjente reserver av kull, olje og gass forbli urørt. For å ha en 80% sjanse, må vi la 80% av disse reservene ligge urørt. På tross av disse advarslene fortsetter de politiske lederne som før. Etter hvert som de fossile ressursene svinner hen er vi vitne til stadig mer desperat leting. Vi ser utvinning i vernede områder, inkludert den arktiske regionen. Og vi ser at utvinningen skjer på stadig dypere vann og i konfliktherjede områder.

Global oppvarming er et globalt problem, men vil ramme Afrika særlig hardt. Dette fordi Afrika har 50 prosent høyere temperatur enn det globale gjennomsnittet. Hvis den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 4 grader, ville Afrika bli 6 grader varmere. Konsekvensene av dette vil være forferdelige. Vi kan forvente avlingssvikt, sult og masseutvandring for de som har muligheten til det.

Det er vårt liv! Derfor må vi må våkne, stå opp, mobilisere og arbeide for en miljøvennlig omlegging av vårt samfunn – med alle lovlige midler vi har tilgjengelige.

Kampen om atmosfæren

Har FNs klimaforhandlinger hjulpet verden til å takle klimaendringene? Disse forhandlingene er plassen der nasjoner forhandler om overlevelse av planeten, noe som er i vår alles felles interesse. Dessverre har forhandlingene blitt til en øvelse i unngåelse av ansvar.

Den underliggende konflikten i klimaforhandlingene går mellom den rike og fattige delen av verden. Utviklede land ser reelle utslippsreduksjoner som en potensiell brems for sin utvikling, noe som igjen vil plassere økonomiske byrder på landenes innbyggere. Utviklingsland insisterer på sin side at utviklede land må bære det historiske ansvaret for å ha fylt opp atmosfæren med karbon. Debatten om utslippsreduksjoner kan sees som en kamp om hvem som skal få kolonisere den gjenværende plassen i atmosfæren.

Flere har tatt til ordet for at klimaforhandlingene skal basere seg på frivillige utslippsreduksjoner. Det vil åpenbart ikke fungere. Slike frivillige forpliktelser gir ingen mekanisme for å lukke gapet mellom nødvendige utslippskutt og det som i dag er lovet. FNs miljøprogram (UNEP) har for eksempel vist at dagens klimamål fører oss til utslipp på 52 milliarder tonn i 2020. For å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader må utslippene i 2020 være makismalt 44 milliarder tonn.

Hva må gjøres? Det er lett å bli oppgitt over den manglene viljen til å iverksette klimatiltak. Vi må forstå at ingen nasjon, rik eller fattig, er immun mot utfordringen klimaendringer bringer med seg. Den siste tids tragiske værhendelser som har påvirket nasjoner rundt om i verden illustrerer dette.

Solenergi i rurale Uganda

Innsamling av utstyr til sollamper

Innsamling av utstyr til sollamper

Uganda er velsignet med mye sol. Til tross for dette har Uganda i liten grad benyttet seg av de gode mulighetene for solenergi.

Årsaken til dette er store investeringskostnader. Et solenergisystem koster omlag 150 amerikanske dollar, mens de fleste Ugandere lever på under én dollar om dagen. Selv om myndighetene gir skattefritak for innkjøp av solenergiutstyr gjelder dette ikke alle relaterte kostnader. De fleste har dermed ikke råd til å benytte seg av solens muligheter.

Rimelig og ren solenergi har store fordeler. Det øker tilgangen til energi, er miljøvennlig og bidrar til å holde kostnadene ved andre energikilder lave.

For å supplere regjerings innsats med å promotere solenergi som løsning har National Association of Professional Environmentalists (NAPE) utviklet rimelige solenergiløsninger for rurale områder som ikke har tilgang til strømnettet. Omlag 2000 unge personer som av ulike årsaker har avsluttet skolegangen er skolert til å kunne bistå lokalsamfunnene med vedlikehold av soldrevne lamper. Prosjektet har vært vellykket og rulles nå ut til større deler av landet.

Å endre tankesettet vårt er kanskje akkurat det vi trenger

«Når to elefanter slåss, lider jorden der de kjemper,» sier et ordtak fra våre kloke, afrikanske forfedre. I dag lider Moder Jord og hennes innbyggere av våre handlinger, og mangel på handling. Klimaet endrer seg dramatisk, noe vi kjenner på kroppen gjennom tørke, flom, orkaner, tyfoner, uvanlige nedbørsmengder og smelting av isbreer.

Det er et økende behov for å ta konkrete skritt i kampen for å bekjempe klimaendringene og redde Moder Jord fra overoppheting. Vi trenger ideer om hvordan verden på en økologisk bærekraftig måte kan blir bedre for de fleste, ikke bare for de få.

Som Einstein sa: «Vi kan ikke fortsette å gjøre de samme tingene om og om igjen og samtidig vente en forandring”. Vi kan ikke løse denne klimatrusselen med det same tankesettet som skapte den.

Vi må derfor utarbeide et system som skaper harmoni mellom mennesker og natur.
Vi må ikke akseptere ideen om at teknologien alene kan løse klimaproblemet. Vi må også avvise markedsløsninger som ikke bidrar til reelle innenlandske utslippsreduksjoner. Vi kan ikke sette en pris på naturen. Og vi kan ikke fortsette å plante eksotiske treslag i fremmed natur. Verden må innse at en plantasje ikke er en skog!

Vi må endre måten vi utformer og bygger våre hjem og gjøre dem avhengig av fornybar energi. Vi må satse på miljøvennlig kollektivtransport for å redusere mengden biler på veiene våre. Og vi må begrense reiselengden til alle de dagligdagse varene vi bruker.

Tiden er inne får å ta til seg lærdommen fra Ubuntu: ”Våre liv som mennesker er uløselig knyttet til våre neste og til naturen”. Oljeboring i og rundt Lofoten bryter med denne lærdommen. Olje- og gassutvinningen i Niger-deltaet har allerede brutt den. Vi må la oljen ligge, tjæresanden være og la kullet forbli i hullet. Og dette må starte nå!