Mandela i bekken

Nnimmo-txt

Mens verden var oppslukt av Madibas begravelse i Sør-Afrika, er det kanskje ikke alle som fikk med seg at han stadig lever i de gjørmete bekkefarene i Niger-deltaet.

En av personlighetstrekkene som gjorde den gamle hedersmannen Mandela berømt, var at han aldri gav opp sitt trassige håp for en lysere framtid. Vi ser det samme trassige håpet i Niger-deltaet, der nigerianske borgere lider, men stadig smiler. Store bannere med bilde av Madiba heises overalt. Vi ser det vennlige og smilende ansiktet til en tankefull gammel mann. Men det er mer som knytter han til Nigerdeltaet: Mandela var en «Black Pimpernel».

Mens Sør-Afrikanere kjempet mot apartheid, har afrikanerne i Nigerdeltaets bakevjer lidd under det som mildt sagt kan kalles miljøurettferdighet, eller mer spissformulert: økologisk masseødeleggelse.

mandelagraff
På samme måte som de svarte sang og danset apartheid-regimet ned i knestående, er de stemmeløse i Nigerdeltaet ikke stille. De roper seg hese daglig, men brølet fra kapitalen og profitørene fortsetter å drukne deres stemmer. Historiene om død og ustraffede overgripere fyller hele bøker. Militæret styrer veiene og bekkefarene. Men allikevel smiler de, allikevel håper de. Kanskje slik Madiba gjorde.

Mens volden i bekkefarene har blitt dempet, har nye konflikter flammet opp i nordøst-Nigeria. Særlig fæle utbrudd av ustraffete overgrep foregikk i Odi i november i 1999, noen få måneder etter etableringen av den nye republikken. Mer enn 2800 nigerianere ble drept av militærmakten. Men stadig fortsatte folket å slåss, og de beholdt håpet.

En svært inspirerende lokal aktivist, med bakgrunn fra fagforeningsarbeid, er 81 år gamle Comrade Che Ibegwyra. På folkemunne kalles han bare Kamerat Che. Han er oppslukt av arbeidet med å rense opp miljøet og frigjøre folket i Nigerdeltaet, samtidig som han ser kampen i en internasjonal sammenheng. Han støtter kampen på andre plasser, i Che Guevaras ånd. Kamerat Che er en dypt spirituell mann, noen av oss kaller ham «Apostelen». Han er dypt overbevist om at overgriperen må konfronteres på sine egne termer. Han minner oss om Malcolm X’ berømte ord: hvis en mann kommer til deg og prater Swahili, er det best å svare ham på swahili. Mens han støtter ikkevold som et sentralt verktøy i motstandskampen, uttrykker Kamerat Che forståelse for dem som ikke er like tålmodige.

che comrade
Hvordan ser Kamerat Che på Mandela? «Han var min leder, min helt og min mentor». Og han legger til: «Madiba var manifestasjonen av fred, kjærlighet og likhet. Han var jordmoren til et nytt Sør-Afrika, fri fra apartheid, og han jobbet for å knytte sammen nasjonen for å skape en felles skjebne. Nå er han død. Han etterlot et budskap til verdens ledere: Rettferdighet, og ikke bistand, er nøkkelen til fred i verden. Hvis Madiba hadde sett Nigerdeltaet ville han ha bekjempet de forurensende oljeselskapene og myndighetene. Han ville ha kjempet for respekten for våre miljørettigheter, og for retten vår til å leve med verdighet og i en atmosfære av trygghet. Han ville ikke omfavne de brutale menneskerettighetsbruddene noen steder i Nigeria, hverken i elvedeltaet eller i Sahelørkenen.

Historien om kampen for rettferdighet i Nigerdeltaet strekker seg tilbake flere århundrer. På 1800-tallet sto kampen mot europeiske kjøpmenn som utøvde monopol over handelen med palmeolje og andre produkter i regionen. Dette betød voldelig konflikt, der imperialistiske krefter vant overtaket. De postkoloniale konfrontasjonene fortsatte som en blanding av voldelige og fredelige opprør. Høydepunkter innebar et tolv dager langt opprør ledet av Adaka Boro i 1966, Ogonifolkets ikkevoldelige motstand ledet av Ken Saro-Wiwa, og Bevegelsen for Ogonifolkets overlevelse, samt de militante konfrontasjonene mellom 2005 og 2009. Madiba ville ikke ha sett på bekker og elver dekket av råolje og vendt blikket bort, slik våre oljesponsede ledere gjør. Han ville ikke klart å lese den knusende dommen fra FNs miljøprogram over oljeødeleggelsene av Ogonifolkets leveområder, for så å få seg en god natts søvn. Han ville stått sammen med folket i kampen for et sunt miljø fritt for oljesøl og forurensende gassfakling.

Vi tenker å de mange som ofret livet sitt i kampen for å frigjøre miljøet sitt fra den nådeløse marsjen til oljebransjens rigger. Vi ser Mandela i kvinnene som lar all blyghet fare og stiller opp i Evas drakt for å uttrykke sitt raseri over de løpske forurenserne hvis handlinger dreper deres barn og utsletter deres levebrød.

Vi ser Madiba i de unge og gamle som insisterer på sitt radikale budskap som den sanne veien til frigjøring. Bekkefarene og elvebreddene og kysten myldrer av motstandsdyktige nigerianere som stoisk holder ut i sitt åpne fengsel. Med forventet levealder på bare 41 år, er mange av disse menneskene bare i stand til å finne sin frihet når de tar steget ut i det store ukjente.

Madiba har dratt hjem. Han etterlot enorme utfordringer. Under feiringen hørte vi hykleriske hyllester fra mennesker som enten direkte eller gjennom sine politiske organisasjoner jobbet mot avskaffelse av apartheid i Sør-Afrika. Hjemme fortsatte de levende døde i nigerdeltaet å høre og se de som uttrykte sin kjærlighet til dem, men fortsatte å bygge opp under strukturer og prosesser som ødelegger levekårene deres.

Denne politikken – infrastruktur uten miljøhensyn – er omtrent som å bygge vakre gravlunder i midten av ødelagte bosettinger og slummer. «Madiba sover, men vi, de andre Madibaene, er våkne og vil ikke vugges i søvn før vi har vunnet», sier Kamerat Che. Ja.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *