Miljø er livet

Foto: Friends of the Earth

Foto: Friends of the Earth

«Miljøet er livet vårt». Dette er et ofte brukt ordtak blant oss i Nigeria. En miljøaktivist fra Nigerdeltaet fanget essensen av ordtaket når han sa at «for å drepe et folk, alt du behøver gjøre er å ødelegge miljøet deres».

Nigerdeltaet er et unikt miljø. Det er blant annet hjem til Afrikas største mangroveskoger som spenner seg over et området på mer enn 20 000 kvadratkilometer. Beltet med mangroveskoger beskytter kystlinjen mot kysterosjon og gir mat og bygningsmaterialer til lokalbefolkningen. Beskyttelse av slike naturområder er avgjørende fordi vi lever av naturen. Dette er verdier som ikke kan beskrives med penger. Vi drikker vannet og fisker i det der det er mulig. Det er derfor vi sier at naturen er livet vårt.

Dessverre er Nigerdeltaet blitt et stort laboratorium for utnyttelse av miljøet og befolkningen i området. Nigerdeltaet har den lite misunnelsesverdige æren av å bli omtalt som et av verdens ti mest forurensende områder. 5 284 oljebrønner, mer enn 7 000 kilometer med oljerørledninger, 10 oljeterminaler, 4 oljeraffinerier og 10 gassanlegg. Deltaet er blitt et industriområde og det er vi som bor der som bærer konsekvensen.

Jeg vil bli politiker!

Å gå inn i politikken anses ofte for å være en vei ut av hverdagens sosioøkonomiske utfordringer. Politikere portretteres som personer med store pengebunker gjemt under skrivebordet eller under senga. Bildet er nylig blitt forsterket gjennom suspenderingen av den nigerianske sentralbanksjefen som anklaget det statlige nigerianske oljeselskapet for å ha underslått hele 20 milliarder amerikanske dollar i oljeinntekter.

Det kom derfor ikke som noe sjokk når jeg nylig spurte noen ungdommer i Nigerdeltaet hva de ville bli når de ble store. Tidligere ville du hørt ungdommer drømme om å bli lærere, sykepleiere, arkitekter, ingeniører eller advokater. Etter først å ha klaget over dårlige utdanningsmuligheter sa den ene ungdommen etter den andre: jeg vil bli politiker!

Et økologisk forsvar

Flere av de største krisene vi står overfor i dag er tett knyttet til vår oppfatning av naturen. De siste hundre årene har vi trodd at vi kan utvinne alt som trengs. Og når naturen blir ødelagt kan dette fikses. Dette har ledet oss til grenseløs utnytting og grenseløs vekst. Dessverre har dette gjort at vi har oversett jordens begrensninger.

Vår oppfattelse av energi er blitt så forvrengt at det som faller oss inn når vi tenker på energi er elektrisitet, eller mulighetene til å transportere ting og mennesker. Jo raskere forflytning, jo større tilfredstillelse, mestringsfølelse og til med nytelse. Det overordnede synet på naturen er noe som kan utnyttes, og ikke noe som pleies, respektert og beskyttet.

Den sørgelige tilstanden til miljøet i Nigeria illustreres best gjennom olje- og gassindustrien. FNs miljøprogram (UNEP) sin vurdering av Ogoniland i Nigerdeltaet viser konsekvensene av et halvt års hensynsløse utnyttelse av miljøet. UNEP anslår at det vil ta 30 år å rydde opp i de oljeskadede områdene i Ogoniland. Og dette finner vi altså i et område hvor det ikke har foregått oljeutvinning siden 1993. To år etter rapporten har svært lite skjedd for å bedre miljøkatastrofen som rapporten beskriver.

Miljøet er livets teater. Vi er deltagere, ikke tilskuere. Vi eier det ikke og kan derfor ikke behandle det som en privat eiendel. Det er dette som gjør koloniseringen av atmosfæren ved å pumpe det fullt av klimagasser urimelig og uansvarlig. Å forsvare miljøet er en uunngåelig politisk plikt.

Opp i røyk

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Jeg tilbrakte nylig en rolig lørdagskveld sammen med noen unge, fremadstormende nigerianere på stranden ved Ibeno i Akwa Ibom. Vi satt rundt et bål og diskuterte den massive gassfaklingen i Nigeria. Mens gnistene fra bålet steg kunne vi også skimte flammen fra Exxon Mobil sitt anlegg.

Det var en interessent setting for diskusjonen vår. I Nigeria brennes det gass til en verdi av omtrent to milliarder amerikanske dollar i året. Dette er gass som alternativt kunne vært brukt til energiformål. Dette er store inntektstap. Opp i røyk. Årlig!

Mens det tidligere var satt politiske tidsfrister for å stoppe med faklingen finnes det i dag ingen slike frister. Vi lar bare gassen brenne, noe som fyller atmosfæren med en giftig cocktail av klimagasser og miljøgifter.

Kinesiske investeringer i Uganda: Behov for sterkere miljøtiltak

Som andre afrikanske land har Uganda vært positive til Kinas økte nærvær i landet. Uganda har ikke bare uttrykt forståelse for det økonomiske løftet utløst av kinesiske investeringer, men også for den pragmatiske og raske måten Kina leverer bistandsprosjekter på, ofte uavhengig av bekymringer om korrupsjon og miljøpåvirkninger.

Consortium of Chinese investors

Kinas tradisjonelle svar på bekymringene om de miljømessige konsekvensene fra utenlandske prosjekter, er at landet ikke blandet seg inn i indre anliggender i andre land.

Kina fortsetter å investere mye penger i Uganda, og de har hatt en sentral plass i utviklingen av Ugandas vitale sektorer, inkludert utvikling av infrastruktur, energi, landbruk og gruvedrift.

Et kinesisk firma, Sinohydro, ble gitt i oppdrag å bygge et vannkraftprosjekt. Dammen var forventet å starte før utgangen av 2013 og ta fem år å fullføre. Men dette er ikke lenger mulig etter de mange utfordringene som truer med å forsinke prosjektet. Et rivaliserende kinesisk selskap, China International Water and Electric Corporation (CWE), gikk til retten for å utfordre kontraktstildelingen til Sinohydro.

I juli i fjor forhandlet Guangzhou Dong Energy Group frem en 49 års leieavtale til fosfat-minene i det østlige Uganda. De estimerte totale fosfatreservene i Øst- Uganda er på 230 millioner tonn og dekker et område på 26 kvadratkilometer. Selskapet er allerede i forhandlinger med det berørte samfunnet for kompensasjonspakker. Prosjektet vil starte i midten av 2014 når erstatningen er fullført.

Det kinesiske selskapet har til hensikt å produsere 300 000 tonn fosfatgjødsel og 300 000 tonn stål og også etablere et svovelsyreanlegg med en kapasitet på 200.000 tonn årlig. Selskapet planlegger også å bygge en 5 megawatt kraftverk i området. Guangzhou Dong Energy Group har investeringer i utviklingen av vannkraftverk, kraftnettet, kulldrift og økologisk landbruk blant annet.

Med fosfat-prosjektet vil Uganda produsere kunstgjødsel og fosforsyre for innenlandsk forbruk, selv om den største andelen vil være for eksport. Kina har selv anslagsvis 13 milliarder tonn fosfat, men istedenfor å eksportere, importerer de fosfat fra blant annet Uganda. For ikke lenge siden ble Kina ilagt en 135 % tariff på sin fosfateksport. Dette bør regjeringen i Uganda tenke på dersom de vil inngå partnerskap med Kina i denne satsingen.

Landbruket er bærebjelken i økonomien i Øst-Afrika. Regionen har vært sterkt avhengig av landbruk, men med dagens klimaendringer som truer med å endre regionenes klima, vil gjødsel være avgjørende for å sikre høye avlinger og redusere matmangelen. De årlige kjøpene av gjødsel i Øst-Afrika er stigende og vil fortsatt være det i nærmeste framtid.

Den virkelige kostnaden av mineralutvinning – Blod, svette og tårer

Mineral Occarency of Uganda MapDet er betydelige reserver av ulike mineraler i Uganda. Ifølge «Department of Geological Surveys and Mines» i Ugandas departement for energi og mineralutvikling er det over 55 forskjellige mineraler i Uganda, og det blir stadig oppdaget flere. Men hva betyr disse mineralressursene for ugandere?

Den ugandiske gruvesektoren var levende i kolonitiden (1950-1960), men sektoren avtok på 70-tallet på grunn av politisk ustabilitet og den globale økonomiske nedturen som tvang mange av utvinningsselskapene til å gi opp driften og forlate landet.
I et forsøk på å stimulere økonomisk vekst, utviklet regjeringen i Uganda i 2001 en mineralpolitikk med mål om å stimulere til investeringer i gruvesektoren og bidra til økonomisk vekst.

I dag har mange utenlandske selskaper vist interesse for å utnytte Ugandas mineralressurser. Noen bedrifter har allerede kjøpt lisenser, og er i innledende prosesser med å utvikle landets mineralbransje. Ved inngangen til 2010 ble over 517 lisenser gitt og disse inkluderte prospektering, leting, utvinning etc.

De fleste av disse mineralforekomstene er funnet i områder hvor lokalsamfunn lever, mens andre befinner seg i sensitive økosystemer som innsjøer og naturreservater. Ofte blir lokalsamfunn kontaktet av politikere og mektige agenter for selskapene. De lover folk jobb og at de vil forandre livene deres dersom de godtar å forlate sitt land i bytte for en fattig erstatning. Allerede har mange lokalsamfunn mistet landområdene sine.

Men det store spørsmålet er hva som vil skje med ugandere når alle disse mineralene over hele landet er hentet ut? De sosiale og økologiske effektene av gruvedrift er ødeleggende og uakseptable. Med tanke på at befolkningen vil måtte flytte, har regjeringen i Uganda noen gang tenkt på et alternativt sted å flytte folk til?

Gruvedrift har også de ødeleggende virkninger på helse og miljø. De politiske elitene har ikke forstått alvorlighetsgraden av konsekvensene som gruvedrift har for livet på jorden.
I andre land som utvinner mineralressurser, er det rapporter om sivile konflikter som resulterer i dødsfall, matusikkerhet, sykdommer og generell forringelse av boforholdene.

Vi ønsker at Uganda skal utvikle sine mineralressurser i et rolig tempo, og hvis Ugandas mineraler må ut, bør det gjøres på en måte som ikke selvsagt skader landets borgere. I møte med den nåværende klimakrisen, er modellen som Uganda bør følge en som setter mennesker og miljø i fokus.

 

Jo flere råvarer vi finner, jo fattigere blir vi

Betty-Uganda_txt2

Afrika er den raskest voksende regionen i verden ifølge Verdensbanken. Denne veksten kommer blant annet på som følge av utvinning av verdifulle mineraler. Verdensbankens rapport (2013), forteller at Sierra Leone, Niger og Angola er blant høyvekstlandene som får sin høye vekst fra mineraleksport. Men denne veksten er dessverre løgnaktig. Den tar ikke med i beregninga de høye kostnadene utvinninga har for miljøet, helsa og for moder jords evne til å opprettholde liv etter at råvarene er henta ut.

Det er sant at Afrika Sør for Sahara er en nøkkelaktør i en global gruveboom som opprettholdes av energi- og vareforbruket til elitene og middelklassen i det globale nord, og de voksende økonomiene i det globale sør. Det er også sant at Afrika sør for Sahara har den største befolkningen av fattige mennesker nettopp i de områdene der verdifulle mineraler blir gravd ut. Dette undergraver logikken som ligger til grunn når Verdensbankens egne økonomer skal måle den raske veksten i Afrika.

Betydelige reserver av olje og naturgass finnes i Nigeria, Angola, Gabon, Sudan, den Demokratiske Republikken Kongo og Ekvatorialguinea. Storfunn av olje har blitt gjort i Ghanas Jubilee Field og Ugandas Lake Albert Rift-basseng, og store funn av gass har dukket opp i Mosambik og Tanzania. Regionen er rik på mange mineralressurser – kopper, platina, gull, diamanter og kobolt for å nevne noen – og de rikeste kjente reservene finnes i Sørafrika og Kongos elvebasseng. Nye funn blir identifisert så å si daglig. Men disse enorme råvarefunnene burde ikke oppmuntre Afrika. I realiteten risikerer samfunnene i de ressursrike områdene å rammes av «råvarenes forbannelse».

Uganda har sluttet seg til en lang rekke land i regionen som nyter enorm ressursrikdom, men som har sett økt fattigdom og voksende ulikhet i kjølvannet av utvinninga. Oljeutvinning ødelegger naturmangfoldet i Albertine Graben, et område kjent for sin verdensarv av flora og fauna. Kløfta er kjent for å inneholde 38 prosent av Afrikas pattedyr, 51 prosent av fugleartene, 19 prosent av amfibiene, 14 prosent av plantene og reptilene, og 79 truede virveldyr, i følge ICUNs rødliste. Alterbine-kløften inneholder også omtrent 60 prosent av Ugandas elver og vann, 70 prosent av naturreservatene, med 7 av ti av Ugandas nasjonalparker, åtte av 15 skoger, 12 vernede områder, 13 naturreservater og fem beskyttede villmarksområder.

Det er viktig å merke seg at ressursutvinning fører til at flere lokalsamfunn blir fordrevet fra deres leveområder for å gi plass til utvinningsinfrastruktur. Dette begrense lokalbefolkningas bevegelsesfrihet, og deres tilgang til viktige naturressurser i nærheten av områder der det foregår oljeutvinning. Viktigs av alt bidrar det også  til tap av land til jordbruksproduksjon som er livsgrunnlaget for  samfunnene ute på landet.

Afrika vil ikke se meningsfull vekst dersom multinasjonale og transnasjonale selskaper fortsetter å utnytte svake politiske og juridiske rammeverk og forvaltnignsregimer i Afrika som tillater dem å hente ut enorm profitt og involvere seg i korrupte praksiser sammen med nasjonale eliter, på bekostning av lokalbefolkning og nasjonale utviklingsmål.

 

 

 

Bodo by, O Bodo by ! Vil dette noen gang slutt?

Tekst: Babawale Obayanju

ogoni 2013

En varm, stikkende lukt av råolje, et fryktelig syn fylt med død og døende mangrovesumper og elver med glans av råolje. En by med over 60.000 fiskere og bønder fordelt på 35 landsbyer, huser Bodo også den over 50 år gamle rørledningen Shell Petroleum Trans Niger Pipeline (TNP) som transporterer over 120.000 fat råolje daglig når den er i aktiv bruk. Denne rørledningen samler olje fra nesten 100 rørledninger i Ogoni-distriktet, et sted hvor ingen kan dyrke jorda og man ikke kan fiske i elvene lenger. Dette er det nåværende bildet av den en gang så vakre og rike Bodo city, fem år etter et større oljeutslipp i 2008.
Utslippet som skjedde i september 2008 ble ikke stoppet før to måneder senere. I desember samme år skjedde det et nytt utslipp i en annen del av rørledningen, og olje brøt på nytt inn i sumper, landbruksområder og elver i Bodo, og fortsatte å lekke uforminsket styrke til 19. februar 2009.

Shell aksepterte ansvar for oljesølet i 2008/2009 etter at 11.000 mennesker fra Bodo stevnet dem for retten i Storbritannia. Der hevdet Shell at det var en tredjepart som hadde sørget for lekkasjene, og de fortsatte å bestride skadeomfanget og mengden olje som var sluppet ut.

Folket i Bodo City møtte Shell til forhandlinger i forrige uke og utfallet på fredag ​​var ikke overraskende.Den såkalte «generøse» kompensasjon tilbudt av Shell var på 30 million pund eller rundt 1100 pund til 11.000 mennesker. Det var et riktig skritt i riktig retning for et folk som har fått levebrødet sitt ødelagt. Dette tilbudet – som tilsvarer anslagsvis 2-3 år netto inntjening fra de berørte – ble forkastet av folket som ikke akseptabelt.

Men med alle de små seirene som er registrert de siste årene, ser det ut at rettferdigheten vil før eller senere bli oppnådd og vil resultere i en grundig opprydding og eller utbedring av hele miljøet i Niger-deltaet. Vi håper også at dette vil stoppe søket etter ny olje og at man nå begynner å søke etter nye og ren alternative energikilder. Vi vil fortsette å insistere på at på at opprydding etter oljesøl skal utføres og kompensasjon utbetales til berørte lokalsamfunn.

Hvaldød og seismikkskyting

Hval

Tekst: Nnimmo Bassey

Bilder og nyhetsartikler om døde hvaler som vaskes opp på Ghanas kystlinje de siste ukene vekker sterk bekymring for havmiljøet i området. Hvis det var snakk om en eller to hvaler som ble skylt opp, var det kanskje ingen grunn til å slå alarm. Dessverre er det snakk om 16 døde hvaler siden 2009, og mange av dem bare de siste månedene.

Ekspertene forteller oss at når disse enorme havpattedyrene dør på grunn av miljøforstyrrelser, er det et sikkert tegn på at mindre livsformer i havet allerede har dødd uten at noen har fått det med seg.

Oljeaktiviteten begynte for alvor i Ghana i 2007, altså før perioden der frekvensen av døde hvaler økte. Vi ser at konsekvensutredninger tidligere har advart mot at oljeutvinning trolig ville påvirke hvalbestanden utenfor kysten av Ghana, ettersom de er sårbare for forstyrrelser. En konsekvensutredning fra 2009 påpekte at minst 18 delfin- og småhvalarter i regionen ville bli påvirket av oljeutvinning. Oljeselskapene lovet å sørge for forebyggende tiltak. Gjorde de det? Ikke spør meg.

I Nigeria husker vi at minst en død hval og en delfin ble vasket opp langs kysten etter den enorme eksplosjonen på Chevrons gassrigg på Apoi Nord-feltet 16. januar 2012. Døde hvaler har også blitt observert i Akassa og Brass/Opoama-aksen i Nigerdeltaet.

Etter den skremmende dødsraten i Ghana, hevdet landets miljødirektorat at dødsfallene ikke hadde noe med oljeutvinningen å gjøre. Det er overraskende når konsekevnsutredningen allerede hadde spådd at disse dødsfallene kunne forekomme. Etatene som skulle beskytte naturen kommer med unnskyldninger for oljeselskapene før man engang hadde satt i gang offisielle utredninger av saken.

I Nigeria har folk ofte sett på dødsfallene som naturlige, og trukket på skuldrene, bortsett fra de hendelsene som kan kobles direkte til ekplosjonen på gassriggen, eller til enkeltutslipp.

Bodø

I begynnelsen av August var jeg på folkefest i Lofoten i Nord-Norge, sammen med unge miljøaktivister og lokalbefolkningen. En av de jeg møtte på denne turen var Bjørnar Nicholaisen fra Andøy Fiskarlag. Han fortalte meg om de oppsiktsvekkende funnene fiskerne i området hadde gjort når de så etter koblinger mellom oljeaktivitet og fiskerier i området.

Det interessante med studien var at den ble gjennomført av folk med grundig praktisk kunnskap om sjøen og fiskens oppførsel. Det var lett for dem å se uvanlige oppførsel, og effekter på fangsten som følge av seismikkskyting. Merk deg at dette var en studie basert på folks erfaringer, ikke bare en studie bestilt av et selskap med interesse av å dekke over sine spor.

I en rapport med tittelen «Konsekvenser av seismikk», påpekte fiskerne at selv om oljeaktiviteten hadde pågått i over 40 år i Norge, hadde de fleste innbyggerne ikke vært klar over konsekvensene av seismikkskyting for fiskeriene. I følge fiskerne var det først i 2007, 2008 og 2009, da Oljedirektoratet startet med seismikkskyting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, at de lokale fiskerne fikk erfare hva seismikkskyting gjør med kysten og fiskeriene. Når kystfiskerne for første gang sto fram i media med sine erfaringer, ble både politikerne og befolkningen klar over all skaden seismikkskyting gjør på miljøet og på havet.

Fiskerne fant ut at alle fangstene ble redusert umiddelbart etter at seismikkskytinga begynte I oktober 2007. Bare småfisk ble fanget, og fiskerne forklarte dette med at småfisk hadde begrensede muligheter til å flykte fra sjokkbølgene. De større og mer verdifulle fiskene ble skremt borg.  Fiskerne opplevde også 50-70 prosent reduksjon I fangst fra den første dagen med seismikkskyting. I tillegg fant de ut at fangsten ikke ble den samme igjen før ter år etter at seismikkskytinga ble foretatt.
De norske fiskerne skrev om hvaler som ble drevet til vannvidd av seimikkskytinga. De nevner særlig en spekkhogger som så ut til å ha mistet evnen til å spise, og ville komme opp til fiskebåter og måtte mates av fiskerne. Fiskerne hevdet at hvis deres observasjoner stemte, var alt liv i disse havområdene blitt sterkt skadet av seismikkskyting.

I Peru døde opptil 3000 delfiner og omtrent 5000 fugler utenfor kysten I 2012, i løpet av en periode på tre måneder. I en periode var det i gjennomsnitt 30 delfiner som ble vasket i land hver dag. Mens marinbiologer argumenterte for at katastrofen skyldtes oljeaktivitet, insisterte myndighetene på at dødsfallene hadde naturlige årsaker.

Det vi ser, er et utvidet nett av ødeleggelse av sjøliv, skapt av en ubendelig oljeutforskning, og av utvinningsaktivitet. Det er enkelt å henfalle til oppgitthet og apati, men vi ser også sterke tegn på at det er håp, når fiskere som trues av oljenæringa samler seg i solidaritet for å styrke motstanden og for å dele erfaringer om hvordan man kan takle den felles trusselen. Mens jeg skriver dette, arbeider fiskere i Bodø i Nord-Norge og Bodo i Ogoni for å styrke samarbeidet sitt. Når vanlige folk står sammen, vil vi kunne slå tilbake mot politikere som bare fronter oljebransjens agenda, som blankt nekter for at oljeutvinning er dødelig for livet i havet, og for mennesker, og for planeten.

 

Klima og jordbruk i Togo

landbruk-Togo

Som i de fleste land i Afrika er jordbruket den sektoren som gir arbeid til flest personer i Togo. Sektoren står også for om lag 40 prosent av vårt brutto nasjonalprodukt. Det er derfor svært alvorlig når klimaendringene truer landbruket.

Den store flommen som herjet i Togo i 2010 er beregnet å ha gitt skader tilsvarende 1,1 prosent av BNP. Slike naturkatastrofer gir stort behov for å tilpasse landbruket til et endret klima. Denne tilpasningen må først og fremst rettes mot det familiedrevne landbruket, noe som utgjør ryggraden i den rurale økonomien. Dette er personer som ikke har kunnskap om hva som er i ferd med å skje med endringer i klimaet. Vi må derfor sikre disse slik kunnskap, både om konsekvensene av klimaendringene og hvordan risikoen for tap kan minimeres.