Miljø er livet

Foto: Friends of the Earth

Foto: Friends of the Earth

«Miljøet er livet vårt». Dette er et ofte brukt ordtak blant oss i Nigeria. En miljøaktivist fra Nigerdeltaet fanget essensen av ordtaket når han sa at «for å drepe et folk, alt du behøver gjøre er å ødelegge miljøet deres».

Nigerdeltaet er et unikt miljø. Det er blant annet hjem til Afrikas største mangroveskoger som spenner seg over et området på mer enn 20 000 kvadratkilometer. Beltet med mangroveskoger beskytter kystlinjen mot kysterosjon og gir mat og bygningsmaterialer til lokalbefolkningen. Beskyttelse av slike naturområder er avgjørende fordi vi lever av naturen. Dette er verdier som ikke kan beskrives med penger. Vi drikker vannet og fisker i det der det er mulig. Det er derfor vi sier at naturen er livet vårt.

Dessverre er Nigerdeltaet blitt et stort laboratorium for utnyttelse av miljøet og befolkningen i området. Nigerdeltaet har den lite misunnelsesverdige æren av å bli omtalt som et av verdens ti mest forurensende områder. 5 284 oljebrønner, mer enn 7 000 kilometer med oljerørledninger, 10 oljeterminaler, 4 oljeraffinerier og 10 gassanlegg. Deltaet er blitt et industriområde og det er vi som bor der som bærer konsekvensen.

Jeg vil bli politiker!

Å gå inn i politikken anses ofte for å være en vei ut av hverdagens sosioøkonomiske utfordringer. Politikere portretteres som personer med store pengebunker gjemt under skrivebordet eller under senga. Bildet er nylig blitt forsterket gjennom suspenderingen av den nigerianske sentralbanksjefen som anklaget det statlige nigerianske oljeselskapet for å ha underslått hele 20 milliarder amerikanske dollar i oljeinntekter.

Det kom derfor ikke som noe sjokk når jeg nylig spurte noen ungdommer i Nigerdeltaet hva de ville bli når de ble store. Tidligere ville du hørt ungdommer drømme om å bli lærere, sykepleiere, arkitekter, ingeniører eller advokater. Etter først å ha klaget over dårlige utdanningsmuligheter sa den ene ungdommen etter den andre: jeg vil bli politiker!

Et økologisk forsvar

Flere av de største krisene vi står overfor i dag er tett knyttet til vår oppfatning av naturen. De siste hundre årene har vi trodd at vi kan utvinne alt som trengs. Og når naturen blir ødelagt kan dette fikses. Dette har ledet oss til grenseløs utnytting og grenseløs vekst. Dessverre har dette gjort at vi har oversett jordens begrensninger.

Vår oppfattelse av energi er blitt så forvrengt at det som faller oss inn når vi tenker på energi er elektrisitet, eller mulighetene til å transportere ting og mennesker. Jo raskere forflytning, jo større tilfredstillelse, mestringsfølelse og til med nytelse. Det overordnede synet på naturen er noe som kan utnyttes, og ikke noe som pleies, respektert og beskyttet.

Den sørgelige tilstanden til miljøet i Nigeria illustreres best gjennom olje- og gassindustrien. FNs miljøprogram (UNEP) sin vurdering av Ogoniland i Nigerdeltaet viser konsekvensene av et halvt års hensynsløse utnyttelse av miljøet. UNEP anslår at det vil ta 30 år å rydde opp i de oljeskadede områdene i Ogoniland. Og dette finner vi altså i et område hvor det ikke har foregått oljeutvinning siden 1993. To år etter rapporten har svært lite skjedd for å bedre miljøkatastrofen som rapporten beskriver.

Miljøet er livets teater. Vi er deltagere, ikke tilskuere. Vi eier det ikke og kan derfor ikke behandle det som en privat eiendel. Det er dette som gjør koloniseringen av atmosfæren ved å pumpe det fullt av klimagasser urimelig og uansvarlig. Å forsvare miljøet er en uunngåelig politisk plikt.

Opp i røyk

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Jeg tilbrakte nylig en rolig lørdagskveld sammen med noen unge, fremadstormende nigerianere på stranden ved Ibeno i Akwa Ibom. Vi satt rundt et bål og diskuterte den massive gassfaklingen i Nigeria. Mens gnistene fra bålet steg kunne vi også skimte flammen fra Exxon Mobil sitt anlegg.

Det var en interessent setting for diskusjonen vår. I Nigeria brennes det gass til en verdi av omtrent to milliarder amerikanske dollar i året. Dette er gass som alternativt kunne vært brukt til energiformål. Dette er store inntektstap. Opp i røyk. Årlig!

Mens det tidligere var satt politiske tidsfrister for å stoppe med faklingen finnes det i dag ingen slike frister. Vi lar bare gassen brenne, noe som fyller atmosfæren med en giftig cocktail av klimagasser og miljøgifter.

Mandela i bekken

Nnimmo-txt

Mens verden var oppslukt av Madibas begravelse i Sør-Afrika, er det kanskje ikke alle som fikk med seg at han stadig lever i de gjørmete bekkefarene i Niger-deltaet.

En av personlighetstrekkene som gjorde den gamle hedersmannen Mandela berømt, var at han aldri gav opp sitt trassige håp for en lysere framtid. Vi ser det samme trassige håpet i Niger-deltaet, der nigerianske borgere lider, men stadig smiler. Store bannere med bilde av Madiba heises overalt. Vi ser det vennlige og smilende ansiktet til en tankefull gammel mann. Men det er mer som knytter han til Nigerdeltaet: Mandela var en «Black Pimpernel».

Mens Sør-Afrikanere kjempet mot apartheid, har afrikanerne i Nigerdeltaets bakevjer lidd under det som mildt sagt kan kalles miljøurettferdighet, eller mer spissformulert: økologisk masseødeleggelse.

mandelagraff
På samme måte som de svarte sang og danset apartheid-regimet ned i knestående, er de stemmeløse i Nigerdeltaet ikke stille. De roper seg hese daglig, men brølet fra kapitalen og profitørene fortsetter å drukne deres stemmer. Historiene om død og ustraffede overgripere fyller hele bøker. Militæret styrer veiene og bekkefarene. Men allikevel smiler de, allikevel håper de. Kanskje slik Madiba gjorde.

Mens volden i bekkefarene har blitt dempet, har nye konflikter flammet opp i nordøst-Nigeria. Særlig fæle utbrudd av ustraffete overgrep foregikk i Odi i november i 1999, noen få måneder etter etableringen av den nye republikken. Mer enn 2800 nigerianere ble drept av militærmakten. Men stadig fortsatte folket å slåss, og de beholdt håpet.

En svært inspirerende lokal aktivist, med bakgrunn fra fagforeningsarbeid, er 81 år gamle Comrade Che Ibegwyra. På folkemunne kalles han bare Kamerat Che. Han er oppslukt av arbeidet med å rense opp miljøet og frigjøre folket i Nigerdeltaet, samtidig som han ser kampen i en internasjonal sammenheng. Han støtter kampen på andre plasser, i Che Guevaras ånd. Kamerat Che er en dypt spirituell mann, noen av oss kaller ham «Apostelen». Han er dypt overbevist om at overgriperen må konfronteres på sine egne termer. Han minner oss om Malcolm X’ berømte ord: hvis en mann kommer til deg og prater Swahili, er det best å svare ham på swahili. Mens han støtter ikkevold som et sentralt verktøy i motstandskampen, uttrykker Kamerat Che forståelse for dem som ikke er like tålmodige.

che comrade
Hvordan ser Kamerat Che på Mandela? «Han var min leder, min helt og min mentor». Og han legger til: «Madiba var manifestasjonen av fred, kjærlighet og likhet. Han var jordmoren til et nytt Sør-Afrika, fri fra apartheid, og han jobbet for å knytte sammen nasjonen for å skape en felles skjebne. Nå er han død. Han etterlot et budskap til verdens ledere: Rettferdighet, og ikke bistand, er nøkkelen til fred i verden. Hvis Madiba hadde sett Nigerdeltaet ville han ha bekjempet de forurensende oljeselskapene og myndighetene. Han ville ha kjempet for respekten for våre miljørettigheter, og for retten vår til å leve med verdighet og i en atmosfære av trygghet. Han ville ikke omfavne de brutale menneskerettighetsbruddene noen steder i Nigeria, hverken i elvedeltaet eller i Sahelørkenen.

Historien om kampen for rettferdighet i Nigerdeltaet strekker seg tilbake flere århundrer. På 1800-tallet sto kampen mot europeiske kjøpmenn som utøvde monopol over handelen med palmeolje og andre produkter i regionen. Dette betød voldelig konflikt, der imperialistiske krefter vant overtaket. De postkoloniale konfrontasjonene fortsatte som en blanding av voldelige og fredelige opprør. Høydepunkter innebar et tolv dager langt opprør ledet av Adaka Boro i 1966, Ogonifolkets ikkevoldelige motstand ledet av Ken Saro-Wiwa, og Bevegelsen for Ogonifolkets overlevelse, samt de militante konfrontasjonene mellom 2005 og 2009. Madiba ville ikke ha sett på bekker og elver dekket av råolje og vendt blikket bort, slik våre oljesponsede ledere gjør. Han ville ikke klart å lese den knusende dommen fra FNs miljøprogram over oljeødeleggelsene av Ogonifolkets leveområder, for så å få seg en god natts søvn. Han ville stått sammen med folket i kampen for et sunt miljø fritt for oljesøl og forurensende gassfakling.

Vi tenker å de mange som ofret livet sitt i kampen for å frigjøre miljøet sitt fra den nådeløse marsjen til oljebransjens rigger. Vi ser Mandela i kvinnene som lar all blyghet fare og stiller opp i Evas drakt for å uttrykke sitt raseri over de løpske forurenserne hvis handlinger dreper deres barn og utsletter deres levebrød.

Vi ser Madiba i de unge og gamle som insisterer på sitt radikale budskap som den sanne veien til frigjøring. Bekkefarene og elvebreddene og kysten myldrer av motstandsdyktige nigerianere som stoisk holder ut i sitt åpne fengsel. Med forventet levealder på bare 41 år, er mange av disse menneskene bare i stand til å finne sin frihet når de tar steget ut i det store ukjente.

Madiba har dratt hjem. Han etterlot enorme utfordringer. Under feiringen hørte vi hykleriske hyllester fra mennesker som enten direkte eller gjennom sine politiske organisasjoner jobbet mot avskaffelse av apartheid i Sør-Afrika. Hjemme fortsatte de levende døde i nigerdeltaet å høre og se de som uttrykte sin kjærlighet til dem, men fortsatte å bygge opp under strukturer og prosesser som ødelegger levekårene deres.

Denne politikken – infrastruktur uten miljøhensyn – er omtrent som å bygge vakre gravlunder i midten av ødelagte bosettinger og slummer. «Madiba sover, men vi, de andre Madibaene, er våkne og vil ikke vugges i søvn før vi har vunnet», sier Kamerat Che. Ja.

Taushet er svik

Ken-Saro-Wiwa-in-1993-001

Ken Saro-Wiwa var blant de ni ogoni-lederne som ble drept i 1995 for sin kamp mot oljebransjens ødeleggelser i Nigeria.

Mørke skyer la seg over Nigeria den tiende november for 18 år siden. Ti dager etter at de var dømt til døden, 20 dager før klagefristen gikk ut, ble Ken Saro-Wiwa, Saturday Dobee, Nordu Eawo, Daniel Gbooko, Paul Levera, Felix Nuate, Baribor Bera, Barinem Kiobel and John Kpuine henrettet av General Abachas militærjunta.

Få trodde på at disse mennene kunne marsjeres til galgen. Lederne av det såkalte samveldet  møttes i Auckland, New Zealand, og verdens oppmerksomhet var rettet mot Nigeria. Det virket åpenbart at disse verdenslederne kunne fjerne dugget fra Abachas mørkebrilleglass. Men dessverre var det ikke noe håp. På et møte i den Nigerianske forfatterforeningen på Universitetet i Lagos diskuterte forfattere hvorvidt de skulle be Abacha om tilgivelse eller konfrontere ham og gi ham en sterk advarsel om konsekvensene av å drepee Ken Saro-Wiwa og de åtten andre Ogonilederne. Andre nigerianere var klistra til skjermen der fotballandslaget dyttet lærballen rundt i en tøff kamp mot Usbekistan.

Mens nasjonen heiet «the super eagles» fram til seier, slo bøddelen til. Verden sto stille. Det var taust. Men det var ikke tiden for taushet eller apati. Og  det hard et ikke vært siden. Den 10. November har gått ned I historien som en beryktet dag, en dag for raseri.

Denne dagen har blitt til en global minnedag for martyrene for miljørettferdighet. Miljøorganisasjoner og sosiale bevegelser markerer det som en solidaritetsdag i kampen mot utbyttende selskaper og juntaene som beskytter dem, som får gå fri for straff.  Det er en dag der vi minnes kampen til Ken Saro-Wiwa, og Ogonifolket. Det har blitt en dag for handling i lokalsamfunn som kjemper mot utvinning av fossil energi. Siden 1995 har den 10. november blitt markert som en dag i solidaritet med folket i Ogoniland, og Nigeria som sådan, mens vi fortsetter å kjempe mot hensynsløs utvinningsaktivitet som skaper grov forurensning og ødelegger liv og levebrød.

Mens verden sitter så fast på fossil-kroken og ignorerer alle advarsler om at fossil energi skaper en global brann, setter oljeselskapene i gang mer ekstreme former for utvinning og mer desperate angrep på de lokalsamfunnene som kjemper tilbake. Eksemplene er mange.

Tredve Greenpeace-aktivister holdes som fanger i Russland bare fordi de prøvde å vise hvilke farer oljeboring i Arktis innebærer for planeten og menneskeheten. De holdes fanget på vegne av det skitne oljeselskapet Gazprom. Dette selskapet bruker millioner av dollar på å framstille seg som et ekstraordinært selskap som promoterer vellykkede sports- og kulturarrangementer. Sannheten er at de har ekstraordinære trekk. Tredve samvittighetsfanger sitter innelåst bare på deres vegne. Det er utenom det vanlige.

Oljeselskapet Shell observerte og rapporterte fra den illegitime rettssaken som førte til dødsstraff for Ken Saro-Wiwa, Saturday Dobee, Nordu Eawo, Daniel Gbooko, Paul Levera, Felix Nuate, Baribor Bera, Barinem Kiobel, and John Kpuine. Dette selskapet er også ekstraordinært.

Slående nok markerer den 10. november det første jubileet for «Idle no more»-bevegelsen blant urbefolkningssamfunn i Canada og Nord-Amerika. Disse lokalsamfunnene er i dag i bresjen for kampen mot oljesandutvinning og fracking. Deres kamp for miljørettferdighet og verdighet har ført til tung undertrykkelse, inkludert arrestasjon av lederne deres.

For øyeblikket er urfolk i Ecuador låst i en kamp for å holde olja i bakken i Yasuni, en del av det Ecuadorianske Amazonas som er kjent for å inneholde enormt artsmangfold. President Rafael Correas regjering fremmet for noen år siden et forslag for å stenge oljeselskaper ute av området dersom andre land og institusjoner ville gi Ecuador penger tilsvarende halvparten av verdien for tungolja der. Den 15. august i år trakk han dette tilbudet, fordi han mente av verden ikke hadde plukket opp hansken. Folket i Ecuador har nektet å kjøpe dette argumentet, og er for tiden involvert i enorm mobilisering mot hans nye planer.

I dag står vi sammen i solidaritet med folkene i Ecuador, og vi glemmer ikke de massive ødelggelsene av deres land av Chevron, som oljeselskapet nekter å akseptere ansvar for, på tross av klare juridiske dommer som erklærer dem skyldige.

Vi vil ikke glemme andre pågående kamper i verden mot selskaper som går fri fror straff. Vi står sammen med folket i Turkana i Kenya, som kjemper mot oljeselskaper i sitt område. Vi husker herr Yul Choi, grunnleggeren og presidenten av Friends of the Earth Sør-Korea, som vansmekter i fengsel for å ha kjempet mot Three Gorges-dammen.

Ve gir honnør til de modige demonstrantene i Tyrkia, som samlet seg i Grezi park i kamp mot storselskaper. Den offentlige parken mobiliserte et land til å sta mot makta.

Vi står også sammen i solidaritet med Berta Caceres i Honduras, en modig kvinne som fryktløst kjempet mot et enormt damprosjekt i sitt land, og har blitt dømt til dengsel.

Atten år etter de grufulle ovegrepene mot ogonifolket, har deres klager blitt tatt til følge. Den fryktelige ødeleggelsen av deres land, vann og luft har blitt anerkjent og dokumentert av FNs miljøprogram (UNEP). Rapporten de presenterte til Nigerias myndigheter for over to år siden er et kraftig rop etter handlekraft. Denne rapporten understreker ansvaret som lgiger i systemet som drepte Ken Saro-Wiwa og de andre ogonilederne. I dag venter verden på en enkel unnskyldning fra Shell og de nigerianske myndighetene.  Vi trenger en rask avvikling av oljeinstallasjoner i ogoniland, en effektiv rensing av Ogoni, og hele Niger-deltaet.

Ken Saro-Wiwas budskap: «Taushet ville være landssvik», har blitt samlet i en fersk bok. Vi gir honnør til ogonifolket, som ikke har forholdt seg stille eller latt seg presse til å akseptere grusomhetene som har blitt påført dem.

Verdensborgere: det er på tide å stå sammen i solidaritet med våre falen helter. Det er på tide at forkjemperne for miljørettferdighet og  menneskeretttigheter over hele verden reiser seg. Dette er ikke tiden for å tie stille. Taushet er svik!

 

sk.e

 

Hvaldød og seismikkskyting

Hval

Tekst: Nnimmo Bassey

Bilder og nyhetsartikler om døde hvaler som vaskes opp på Ghanas kystlinje de siste ukene vekker sterk bekymring for havmiljøet i området. Hvis det var snakk om en eller to hvaler som ble skylt opp, var det kanskje ingen grunn til å slå alarm. Dessverre er det snakk om 16 døde hvaler siden 2009, og mange av dem bare de siste månedene.

Ekspertene forteller oss at når disse enorme havpattedyrene dør på grunn av miljøforstyrrelser, er det et sikkert tegn på at mindre livsformer i havet allerede har dødd uten at noen har fått det med seg.

Oljeaktiviteten begynte for alvor i Ghana i 2007, altså før perioden der frekvensen av døde hvaler økte. Vi ser at konsekvensutredninger tidligere har advart mot at oljeutvinning trolig ville påvirke hvalbestanden utenfor kysten av Ghana, ettersom de er sårbare for forstyrrelser. En konsekvensutredning fra 2009 påpekte at minst 18 delfin- og småhvalarter i regionen ville bli påvirket av oljeutvinning. Oljeselskapene lovet å sørge for forebyggende tiltak. Gjorde de det? Ikke spør meg.

I Nigeria husker vi at minst en død hval og en delfin ble vasket opp langs kysten etter den enorme eksplosjonen på Chevrons gassrigg på Apoi Nord-feltet 16. januar 2012. Døde hvaler har også blitt observert i Akassa og Brass/Opoama-aksen i Nigerdeltaet.

Etter den skremmende dødsraten i Ghana, hevdet landets miljødirektorat at dødsfallene ikke hadde noe med oljeutvinningen å gjøre. Det er overraskende når konsekevnsutredningen allerede hadde spådd at disse dødsfallene kunne forekomme. Etatene som skulle beskytte naturen kommer med unnskyldninger for oljeselskapene før man engang hadde satt i gang offisielle utredninger av saken.

I Nigeria har folk ofte sett på dødsfallene som naturlige, og trukket på skuldrene, bortsett fra de hendelsene som kan kobles direkte til ekplosjonen på gassriggen, eller til enkeltutslipp.

Bodø

I begynnelsen av August var jeg på folkefest i Lofoten i Nord-Norge, sammen med unge miljøaktivister og lokalbefolkningen. En av de jeg møtte på denne turen var Bjørnar Nicholaisen fra Andøy Fiskarlag. Han fortalte meg om de oppsiktsvekkende funnene fiskerne i området hadde gjort når de så etter koblinger mellom oljeaktivitet og fiskerier i området.

Det interessante med studien var at den ble gjennomført av folk med grundig praktisk kunnskap om sjøen og fiskens oppførsel. Det var lett for dem å se uvanlige oppførsel, og effekter på fangsten som følge av seismikkskyting. Merk deg at dette var en studie basert på folks erfaringer, ikke bare en studie bestilt av et selskap med interesse av å dekke over sine spor.

I en rapport med tittelen «Konsekvenser av seismikk», påpekte fiskerne at selv om oljeaktiviteten hadde pågått i over 40 år i Norge, hadde de fleste innbyggerne ikke vært klar over konsekvensene av seismikkskyting for fiskeriene. I følge fiskerne var det først i 2007, 2008 og 2009, da Oljedirektoratet startet med seismikkskyting utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, at de lokale fiskerne fikk erfare hva seismikkskyting gjør med kysten og fiskeriene. Når kystfiskerne for første gang sto fram i media med sine erfaringer, ble både politikerne og befolkningen klar over all skaden seismikkskyting gjør på miljøet og på havet.

Fiskerne fant ut at alle fangstene ble redusert umiddelbart etter at seismikkskytinga begynte I oktober 2007. Bare småfisk ble fanget, og fiskerne forklarte dette med at småfisk hadde begrensede muligheter til å flykte fra sjokkbølgene. De større og mer verdifulle fiskene ble skremt borg.  Fiskerne opplevde også 50-70 prosent reduksjon I fangst fra den første dagen med seismikkskyting. I tillegg fant de ut at fangsten ikke ble den samme igjen før ter år etter at seismikkskytinga ble foretatt.
De norske fiskerne skrev om hvaler som ble drevet til vannvidd av seimikkskytinga. De nevner særlig en spekkhogger som så ut til å ha mistet evnen til å spise, og ville komme opp til fiskebåter og måtte mates av fiskerne. Fiskerne hevdet at hvis deres observasjoner stemte, var alt liv i disse havområdene blitt sterkt skadet av seismikkskyting.

I Peru døde opptil 3000 delfiner og omtrent 5000 fugler utenfor kysten I 2012, i løpet av en periode på tre måneder. I en periode var det i gjennomsnitt 30 delfiner som ble vasket i land hver dag. Mens marinbiologer argumenterte for at katastrofen skyldtes oljeaktivitet, insisterte myndighetene på at dødsfallene hadde naturlige årsaker.

Det vi ser, er et utvidet nett av ødeleggelse av sjøliv, skapt av en ubendelig oljeutforskning, og av utvinningsaktivitet. Det er enkelt å henfalle til oppgitthet og apati, men vi ser også sterke tegn på at det er håp, når fiskere som trues av oljenæringa samler seg i solidaritet for å styrke motstanden og for å dele erfaringer om hvordan man kan takle den felles trusselen. Mens jeg skriver dette, arbeider fiskere i Bodø i Nord-Norge og Bodo i Ogoni for å styrke samarbeidet sitt. Når vanlige folk står sammen, vil vi kunne slå tilbake mot politikere som bare fronter oljebransjens agenda, som blankt nekter for at oljeutvinning er dødelig for livet i havet, og for mennesker, og for planeten.

 

Blir vi jordens bøddel?

Med mindre vi klarer å vende oss av avhengigheten av fossile energikilder gjør vi oss til jordens bøddel. Vi tør påstå dette fordi bevisene om menneskeskapte klimaendringer blir stadig tydeligere.

Verdensbanken og Det internasjonale energibyrået (IEA) har vist at for å ha en 50-50 sjanse til å holde den globale oppvarmingen under to grader, må 66% av verdens kjente reserver av kull, olje og gass forbli urørt. For å ha en 80% sjanse, må vi la 80% av disse reservene ligge urørt. På tross av disse advarslene fortsetter de politiske lederne som før. Etter hvert som de fossile ressursene svinner hen er vi vitne til stadig mer desperat leting. Vi ser utvinning i vernede områder, inkludert den arktiske regionen. Og vi ser at utvinningen skjer på stadig dypere vann og i konfliktherjede områder.

Global oppvarming er et globalt problem, men vil ramme Afrika særlig hardt. Dette fordi Afrika har 50 prosent høyere temperatur enn det globale gjennomsnittet. Hvis den globale gjennomsnittstemperaturen øker med 4 grader, ville Afrika bli 6 grader varmere. Konsekvensene av dette vil være forferdelige. Vi kan forvente avlingssvikt, sult og masseutvandring for de som har muligheten til det.

Det er vårt liv! Derfor må vi må våkne, stå opp, mobilisere og arbeide for en miljøvennlig omlegging av vårt samfunn – med alle lovlige midler vi har tilgjengelige.

Kampen om atmosfæren

Har FNs klimaforhandlinger hjulpet verden til å takle klimaendringene? Disse forhandlingene er plassen der nasjoner forhandler om overlevelse av planeten, noe som er i vår alles felles interesse. Dessverre har forhandlingene blitt til en øvelse i unngåelse av ansvar.

Den underliggende konflikten i klimaforhandlingene går mellom den rike og fattige delen av verden. Utviklede land ser reelle utslippsreduksjoner som en potensiell brems for sin utvikling, noe som igjen vil plassere økonomiske byrder på landenes innbyggere. Utviklingsland insisterer på sin side at utviklede land må bære det historiske ansvaret for å ha fylt opp atmosfæren med karbon. Debatten om utslippsreduksjoner kan sees som en kamp om hvem som skal få kolonisere den gjenværende plassen i atmosfæren.

Flere har tatt til ordet for at klimaforhandlingene skal basere seg på frivillige utslippsreduksjoner. Det vil åpenbart ikke fungere. Slike frivillige forpliktelser gir ingen mekanisme for å lukke gapet mellom nødvendige utslippskutt og det som i dag er lovet. FNs miljøprogram (UNEP) har for eksempel vist at dagens klimamål fører oss til utslipp på 52 milliarder tonn i 2020. For å begrense den globale oppvarmingen til 2 grader må utslippene i 2020 være makismalt 44 milliarder tonn.

Hva må gjøres? Det er lett å bli oppgitt over den manglene viljen til å iverksette klimatiltak. Vi må forstå at ingen nasjon, rik eller fattig, er immun mot utfordringen klimaendringer bringer med seg. Den siste tids tragiske værhendelser som har påvirket nasjoner rundt om i verden illustrerer dette.

Ny oljelov sikrer ikke miljøet

Fakling på Gbaram feltet i Bayelsa, Nigeria

Fakling på Gbaram feltet i Bayelsa, Nigeria

Nnimmo Bassey kommenterer forslaget til ny oljelov i Nigeria.

La oss først minne oss selv om at olje og gass i utgangspunktet ikke er produsert av oljeselskapene. Disse fossile ressursene er skapt av naturen gjennom tusener, kanskje millioner, av år. Vi må derfor ydmykt anse olje og gass som naturens ressurser.

Den nye petroleumsloven burde bygge på premisset om at petroleumssektoren er en sterk forurensende sektor. Den bør også bygge på forståelsen av at olje- og gass er ikke-fornybare ressurser som altså ikke varer evig. Dette krever den ytterste varsomhet i petroleumspolitikken. Når oljeindustriens virksomhet ødelegger miljøet og livsgrunnlaget for befolkningen bør denne aktiviteten stanses, uavhengig av hvor lukrativ den vil måtte være. Vi krever derfor en lov som sikrer både miljø og berørte lokalsamfunn.

Oljesøl og gassfakling bør også behandles som sikkerhetsspørsmål for hele kloden, ikke bare for Nigeria. Vi må derfor styrke Miljøverndepartementets myndighet til å regulere og kontrollere oljeindustrien. Oljeindustri som forgriper seg på miljøet må straffes og myndighetene må identifisere hvordan ødelagte områder kan restaureres.

Gassfakling
Fakling av gass er sløsing med naturens ressurser og skader både det lokale og globale miljøet. Slik fakling har vært forbudt i Nigeria siden 1984, noe som ble stadfestet av høyesterett i 2005. Når oljeloven likevel åpner for fortsatt gassfakling legaliserer de dermed illegal virksomhet.

Tidligere utkast til oljelov stadfestet at gassfaklingen i Nigeria skulle avvikles innen utgangen av 2012. Nå er denne datoen fjernet fra lovutkastet. Loven sier i stedet at regjeringen vil komme tilbake med nytt forslag til dato. Da fakling allerede er ulovlig behøves ikke en dato for avvikling. Fakling må i stedet stanses umiddelbart.

Publish What You Pump
Oljeloven må også etablere regler om kontroll og måling av hvor mye olje og gass som utvinnes i Nigeria. Når staten ikke kjenner hvor mye olje som utvinnes hver dag blir alt annet snakk om åpenhet og anti-korrupsjon bare tull. Uten oversikt over oljeproduksjonen får vi heller ikke oversikt over hvor mye olje som slippes ut i naturen.

Regelmessig miljørevisjon
Oljeloven bør videre sikre jevnlig miljørevisjon av oljeselskapene. I tillegg bør oljeselskaper som ødelegger miljøet være pliktig å utbedre denne skaden. Det pågår en miljøkrise i Nigeria. FNs miljøprogram, UNEP, sier det vil ta 30 år å rydde opp i det forurensede vannet i Ogoniland. Denne type skade er det oljeselskapene som må stå ansvarlig for og derfor de som må sikre opprydningen av disse områdene.

Petroleumsfrie områder
Lovens paragraf 198 og 199 krever at oljeselskapene må gi ”rettferdig og tilstrekkelig kompensasjon” for ødeleggelsen av særlig viktige områder. Tatt i betraktning den omfattende skaden som allerede er påført Nigerdeltaet bør det ikke være for mye å forlange at slike særlig viktige områder bør erklæres som petroleumsfrie.