Miljø er livet

Foto: Friends of the Earth

Foto: Friends of the Earth

«Miljøet er livet vårt». Dette er et ofte brukt ordtak blant oss i Nigeria. En miljøaktivist fra Nigerdeltaet fanget essensen av ordtaket når han sa at «for å drepe et folk, alt du behøver gjøre er å ødelegge miljøet deres».

Nigerdeltaet er et unikt miljø. Det er blant annet hjem til Afrikas største mangroveskoger som spenner seg over et området på mer enn 20 000 kvadratkilometer. Beltet med mangroveskoger beskytter kystlinjen mot kysterosjon og gir mat og bygningsmaterialer til lokalbefolkningen. Beskyttelse av slike naturområder er avgjørende fordi vi lever av naturen. Dette er verdier som ikke kan beskrives med penger. Vi drikker vannet og fisker i det der det er mulig. Det er derfor vi sier at naturen er livet vårt.

Dessverre er Nigerdeltaet blitt et stort laboratorium for utnyttelse av miljøet og befolkningen i området. Nigerdeltaet har den lite misunnelsesverdige æren av å bli omtalt som et av verdens ti mest forurensende områder. 5 284 oljebrønner, mer enn 7 000 kilometer med oljerørledninger, 10 oljeterminaler, 4 oljeraffinerier og 10 gassanlegg. Deltaet er blitt et industriområde og det er vi som bor der som bærer konsekvensen.

Jeg vil bli politiker!

Å gå inn i politikken anses ofte for å være en vei ut av hverdagens sosioøkonomiske utfordringer. Politikere portretteres som personer med store pengebunker gjemt under skrivebordet eller under senga. Bildet er nylig blitt forsterket gjennom suspenderingen av den nigerianske sentralbanksjefen som anklaget det statlige nigerianske oljeselskapet for å ha underslått hele 20 milliarder amerikanske dollar i oljeinntekter.

Det kom derfor ikke som noe sjokk når jeg nylig spurte noen ungdommer i Nigerdeltaet hva de ville bli når de ble store. Tidligere ville du hørt ungdommer drømme om å bli lærere, sykepleiere, arkitekter, ingeniører eller advokater. Etter først å ha klaget over dårlige utdanningsmuligheter sa den ene ungdommen etter den andre: jeg vil bli politiker!

Et økologisk forsvar

Flere av de største krisene vi står overfor i dag er tett knyttet til vår oppfatning av naturen. De siste hundre årene har vi trodd at vi kan utvinne alt som trengs. Og når naturen blir ødelagt kan dette fikses. Dette har ledet oss til grenseløs utnytting og grenseløs vekst. Dessverre har dette gjort at vi har oversett jordens begrensninger.

Vår oppfattelse av energi er blitt så forvrengt at det som faller oss inn når vi tenker på energi er elektrisitet, eller mulighetene til å transportere ting og mennesker. Jo raskere forflytning, jo større tilfredstillelse, mestringsfølelse og til med nytelse. Det overordnede synet på naturen er noe som kan utnyttes, og ikke noe som pleies, respektert og beskyttet.

Den sørgelige tilstanden til miljøet i Nigeria illustreres best gjennom olje- og gassindustrien. FNs miljøprogram (UNEP) sin vurdering av Ogoniland i Nigerdeltaet viser konsekvensene av et halvt års hensynsløse utnyttelse av miljøet. UNEP anslår at det vil ta 30 år å rydde opp i de oljeskadede områdene i Ogoniland. Og dette finner vi altså i et område hvor det ikke har foregått oljeutvinning siden 1993. To år etter rapporten har svært lite skjedd for å bedre miljøkatastrofen som rapporten beskriver.

Miljøet er livets teater. Vi er deltagere, ikke tilskuere. Vi eier det ikke og kan derfor ikke behandle det som en privat eiendel. Det er dette som gjør koloniseringen av atmosfæren ved å pumpe det fullt av klimagasser urimelig og uansvarlig. Å forsvare miljøet er en uunngåelig politisk plikt.

Å leve i råolje

Oljesøl Ikarama

«Vi har forklart hva vi mener om de endeløse oljeutslippene tidligere. Vi har derfor lite nytt å komme med. Når det gjelder de sosioøkonomiske konsekvensene så er de enorme; ja nesten umulig å måle. Vi opplever ingen støtte fra oljeselskapene eller myndighetene. Jorden, luften og vannet vårt blir stadig utsatt for oljesøl.»

G.S. Okah (Landsbyhøvding i Ikarama)

Ikarama er et lite samfunn i Yenagoa-området i Bayelsa State i Nigerdeltaet. Samfunnet er vert for et av oljeanleggene til Shell og Agip. De siste årene har Ikarama blitt utsatt for en rekke oljeutslipp. Bare siste halvåret av 2008 ble lokalsamfunnet rammet av hele fem ulike oljeutslipp. I 2009 var det ytterlige fire oljeulykker. Mange av de rapporterte oljeutslippene skjer på grunn av feil på utstyret til Shell og Agip.

For mange av utslippene er det ikke gjort noe for å rydde opp. Enkelte steder med oljesøl er satt fyr på for å kvitte seg med oljen. Landjorda, svampene og innsjøene står igjen som ubrukelige.

2014 ble innledet med nok et utslipp i Ikarama. Gjennom hele natt til 24. januar strømet det olje ut av oljeanlegget til Shell og Agip. Oljeselskapene skylte på sabotasje. Men hvordan i alle dager skal noen klare å komme seg inn på et inngjerdet og bevoktet område for å sabotere anlegget? Ytterligere undersøkelser fra oljeselskapene viste at det var mekaniske svikt som var årsaken. Fremdeles er ingenting gjort for å rydde opp, med unntak av at noen områder er satt fyr på.

Zarama-markedet i Yenagoa

Zarama-markedet i Yenagoa

Lokalbefolkningen som tidligere livnærte seg på fiske må nå spise oppdrettsfisk fra andre områder.  Tidligere produserte lokalsamfunnet kokebanan, men dette må nå importeres. Og mens lokalsamfunnet tidligere var selvforsynt med kassava er dette blitt nesten umulig å dyrke.

Hva skal vi gjøre med dette? Lokalsamfunnets krav til Shell og Agip er at de erstatter det gamle og rustne utstyret deres. De er blitt svært lei oljeselskapenes uansvarlige drift som ødelegger områdene deres.

Opp i røyk

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Foto: Friends of the Earth/Alison Dilworth

Jeg tilbrakte nylig en rolig lørdagskveld sammen med noen unge, fremadstormende nigerianere på stranden ved Ibeno i Akwa Ibom. Vi satt rundt et bål og diskuterte den massive gassfaklingen i Nigeria. Mens gnistene fra bålet steg kunne vi også skimte flammen fra Exxon Mobil sitt anlegg.

Det var en interessent setting for diskusjonen vår. I Nigeria brennes det gass til en verdi av omtrent to milliarder amerikanske dollar i året. Dette er gass som alternativt kunne vært brukt til energiformål. Dette er store inntektstap. Opp i røyk. Årlig!

Mens det tidligere var satt politiske tidsfrister for å stoppe med faklingen finnes det i dag ingen slike frister. Vi lar bare gassen brenne, noe som fyller atmosfæren med en giftig cocktail av klimagasser og miljøgifter.

Mandela i bekken

Nnimmo-txt

Mens verden var oppslukt av Madibas begravelse i Sør-Afrika, er det kanskje ikke alle som fikk med seg at han stadig lever i de gjørmete bekkefarene i Niger-deltaet.

En av personlighetstrekkene som gjorde den gamle hedersmannen Mandela berømt, var at han aldri gav opp sitt trassige håp for en lysere framtid. Vi ser det samme trassige håpet i Niger-deltaet, der nigerianske borgere lider, men stadig smiler. Store bannere med bilde av Madiba heises overalt. Vi ser det vennlige og smilende ansiktet til en tankefull gammel mann. Men det er mer som knytter han til Nigerdeltaet: Mandela var en «Black Pimpernel».

Mens Sør-Afrikanere kjempet mot apartheid, har afrikanerne i Nigerdeltaets bakevjer lidd under det som mildt sagt kan kalles miljøurettferdighet, eller mer spissformulert: økologisk masseødeleggelse.

mandelagraff
På samme måte som de svarte sang og danset apartheid-regimet ned i knestående, er de stemmeløse i Nigerdeltaet ikke stille. De roper seg hese daglig, men brølet fra kapitalen og profitørene fortsetter å drukne deres stemmer. Historiene om død og ustraffede overgripere fyller hele bøker. Militæret styrer veiene og bekkefarene. Men allikevel smiler de, allikevel håper de. Kanskje slik Madiba gjorde.

Mens volden i bekkefarene har blitt dempet, har nye konflikter flammet opp i nordøst-Nigeria. Særlig fæle utbrudd av ustraffete overgrep foregikk i Odi i november i 1999, noen få måneder etter etableringen av den nye republikken. Mer enn 2800 nigerianere ble drept av militærmakten. Men stadig fortsatte folket å slåss, og de beholdt håpet.

En svært inspirerende lokal aktivist, med bakgrunn fra fagforeningsarbeid, er 81 år gamle Comrade Che Ibegwyra. På folkemunne kalles han bare Kamerat Che. Han er oppslukt av arbeidet med å rense opp miljøet og frigjøre folket i Nigerdeltaet, samtidig som han ser kampen i en internasjonal sammenheng. Han støtter kampen på andre plasser, i Che Guevaras ånd. Kamerat Che er en dypt spirituell mann, noen av oss kaller ham «Apostelen». Han er dypt overbevist om at overgriperen må konfronteres på sine egne termer. Han minner oss om Malcolm X’ berømte ord: hvis en mann kommer til deg og prater Swahili, er det best å svare ham på swahili. Mens han støtter ikkevold som et sentralt verktøy i motstandskampen, uttrykker Kamerat Che forståelse for dem som ikke er like tålmodige.

che comrade
Hvordan ser Kamerat Che på Mandela? «Han var min leder, min helt og min mentor». Og han legger til: «Madiba var manifestasjonen av fred, kjærlighet og likhet. Han var jordmoren til et nytt Sør-Afrika, fri fra apartheid, og han jobbet for å knytte sammen nasjonen for å skape en felles skjebne. Nå er han død. Han etterlot et budskap til verdens ledere: Rettferdighet, og ikke bistand, er nøkkelen til fred i verden. Hvis Madiba hadde sett Nigerdeltaet ville han ha bekjempet de forurensende oljeselskapene og myndighetene. Han ville ha kjempet for respekten for våre miljørettigheter, og for retten vår til å leve med verdighet og i en atmosfære av trygghet. Han ville ikke omfavne de brutale menneskerettighetsbruddene noen steder i Nigeria, hverken i elvedeltaet eller i Sahelørkenen.

Historien om kampen for rettferdighet i Nigerdeltaet strekker seg tilbake flere århundrer. På 1800-tallet sto kampen mot europeiske kjøpmenn som utøvde monopol over handelen med palmeolje og andre produkter i regionen. Dette betød voldelig konflikt, der imperialistiske krefter vant overtaket. De postkoloniale konfrontasjonene fortsatte som en blanding av voldelige og fredelige opprør. Høydepunkter innebar et tolv dager langt opprør ledet av Adaka Boro i 1966, Ogonifolkets ikkevoldelige motstand ledet av Ken Saro-Wiwa, og Bevegelsen for Ogonifolkets overlevelse, samt de militante konfrontasjonene mellom 2005 og 2009. Madiba ville ikke ha sett på bekker og elver dekket av råolje og vendt blikket bort, slik våre oljesponsede ledere gjør. Han ville ikke klart å lese den knusende dommen fra FNs miljøprogram over oljeødeleggelsene av Ogonifolkets leveområder, for så å få seg en god natts søvn. Han ville stått sammen med folket i kampen for et sunt miljø fritt for oljesøl og forurensende gassfakling.

Vi tenker å de mange som ofret livet sitt i kampen for å frigjøre miljøet sitt fra den nådeløse marsjen til oljebransjens rigger. Vi ser Mandela i kvinnene som lar all blyghet fare og stiller opp i Evas drakt for å uttrykke sitt raseri over de løpske forurenserne hvis handlinger dreper deres barn og utsletter deres levebrød.

Vi ser Madiba i de unge og gamle som insisterer på sitt radikale budskap som den sanne veien til frigjøring. Bekkefarene og elvebreddene og kysten myldrer av motstandsdyktige nigerianere som stoisk holder ut i sitt åpne fengsel. Med forventet levealder på bare 41 år, er mange av disse menneskene bare i stand til å finne sin frihet når de tar steget ut i det store ukjente.

Madiba har dratt hjem. Han etterlot enorme utfordringer. Under feiringen hørte vi hykleriske hyllester fra mennesker som enten direkte eller gjennom sine politiske organisasjoner jobbet mot avskaffelse av apartheid i Sør-Afrika. Hjemme fortsatte de levende døde i nigerdeltaet å høre og se de som uttrykte sin kjærlighet til dem, men fortsatte å bygge opp under strukturer og prosesser som ødelegger levekårene deres.

Denne politikken – infrastruktur uten miljøhensyn – er omtrent som å bygge vakre gravlunder i midten av ødelagte bosettinger og slummer. «Madiba sover, men vi, de andre Madibaene, er våkne og vil ikke vugges i søvn før vi har vunnet», sier Kamerat Che. Ja.

Kinesiske investeringer i Uganda: Behov for sterkere miljøtiltak

Som andre afrikanske land har Uganda vært positive til Kinas økte nærvær i landet. Uganda har ikke bare uttrykt forståelse for det økonomiske løftet utløst av kinesiske investeringer, men også for den pragmatiske og raske måten Kina leverer bistandsprosjekter på, ofte uavhengig av bekymringer om korrupsjon og miljøpåvirkninger.

Consortium of Chinese investors

Kinas tradisjonelle svar på bekymringene om de miljømessige konsekvensene fra utenlandske prosjekter, er at landet ikke blandet seg inn i indre anliggender i andre land.

Kina fortsetter å investere mye penger i Uganda, og de har hatt en sentral plass i utviklingen av Ugandas vitale sektorer, inkludert utvikling av infrastruktur, energi, landbruk og gruvedrift.

Et kinesisk firma, Sinohydro, ble gitt i oppdrag å bygge et vannkraftprosjekt. Dammen var forventet å starte før utgangen av 2013 og ta fem år å fullføre. Men dette er ikke lenger mulig etter de mange utfordringene som truer med å forsinke prosjektet. Et rivaliserende kinesisk selskap, China International Water and Electric Corporation (CWE), gikk til retten for å utfordre kontraktstildelingen til Sinohydro.

I juli i fjor forhandlet Guangzhou Dong Energy Group frem en 49 års leieavtale til fosfat-minene i det østlige Uganda. De estimerte totale fosfatreservene i Øst- Uganda er på 230 millioner tonn og dekker et område på 26 kvadratkilometer. Selskapet er allerede i forhandlinger med det berørte samfunnet for kompensasjonspakker. Prosjektet vil starte i midten av 2014 når erstatningen er fullført.

Det kinesiske selskapet har til hensikt å produsere 300 000 tonn fosfatgjødsel og 300 000 tonn stål og også etablere et svovelsyreanlegg med en kapasitet på 200.000 tonn årlig. Selskapet planlegger også å bygge en 5 megawatt kraftverk i området. Guangzhou Dong Energy Group har investeringer i utviklingen av vannkraftverk, kraftnettet, kulldrift og økologisk landbruk blant annet.

Med fosfat-prosjektet vil Uganda produsere kunstgjødsel og fosforsyre for innenlandsk forbruk, selv om den største andelen vil være for eksport. Kina har selv anslagsvis 13 milliarder tonn fosfat, men istedenfor å eksportere, importerer de fosfat fra blant annet Uganda. For ikke lenge siden ble Kina ilagt en 135 % tariff på sin fosfateksport. Dette bør regjeringen i Uganda tenke på dersom de vil inngå partnerskap med Kina i denne satsingen.

Landbruket er bærebjelken i økonomien i Øst-Afrika. Regionen har vært sterkt avhengig av landbruk, men med dagens klimaendringer som truer med å endre regionenes klima, vil gjødsel være avgjørende for å sikre høye avlinger og redusere matmangelen. De årlige kjøpene av gjødsel i Øst-Afrika er stigende og vil fortsatt være det i nærmeste framtid.

Den virkelige kostnaden av mineralutvinning – Blod, svette og tårer

Mineral Occarency of Uganda MapDet er betydelige reserver av ulike mineraler i Uganda. Ifølge «Department of Geological Surveys and Mines» i Ugandas departement for energi og mineralutvikling er det over 55 forskjellige mineraler i Uganda, og det blir stadig oppdaget flere. Men hva betyr disse mineralressursene for ugandere?

Den ugandiske gruvesektoren var levende i kolonitiden (1950-1960), men sektoren avtok på 70-tallet på grunn av politisk ustabilitet og den globale økonomiske nedturen som tvang mange av utvinningsselskapene til å gi opp driften og forlate landet.
I et forsøk på å stimulere økonomisk vekst, utviklet regjeringen i Uganda i 2001 en mineralpolitikk med mål om å stimulere til investeringer i gruvesektoren og bidra til økonomisk vekst.

I dag har mange utenlandske selskaper vist interesse for å utnytte Ugandas mineralressurser. Noen bedrifter har allerede kjøpt lisenser, og er i innledende prosesser med å utvikle landets mineralbransje. Ved inngangen til 2010 ble over 517 lisenser gitt og disse inkluderte prospektering, leting, utvinning etc.

De fleste av disse mineralforekomstene er funnet i områder hvor lokalsamfunn lever, mens andre befinner seg i sensitive økosystemer som innsjøer og naturreservater. Ofte blir lokalsamfunn kontaktet av politikere og mektige agenter for selskapene. De lover folk jobb og at de vil forandre livene deres dersom de godtar å forlate sitt land i bytte for en fattig erstatning. Allerede har mange lokalsamfunn mistet landområdene sine.

Men det store spørsmålet er hva som vil skje med ugandere når alle disse mineralene over hele landet er hentet ut? De sosiale og økologiske effektene av gruvedrift er ødeleggende og uakseptable. Med tanke på at befolkningen vil måtte flytte, har regjeringen i Uganda noen gang tenkt på et alternativt sted å flytte folk til?

Gruvedrift har også de ødeleggende virkninger på helse og miljø. De politiske elitene har ikke forstått alvorlighetsgraden av konsekvensene som gruvedrift har for livet på jorden.
I andre land som utvinner mineralressurser, er det rapporter om sivile konflikter som resulterer i dødsfall, matusikkerhet, sykdommer og generell forringelse av boforholdene.

Vi ønsker at Uganda skal utvikle sine mineralressurser i et rolig tempo, og hvis Ugandas mineraler må ut, bør det gjøres på en måte som ikke selvsagt skader landets borgere. I møte med den nåværende klimakrisen, er modellen som Uganda bør følge en som setter mennesker og miljø i fokus.

 

Taushet er svik

Ken-Saro-Wiwa-in-1993-001

Ken Saro-Wiwa var blant de ni ogoni-lederne som ble drept i 1995 for sin kamp mot oljebransjens ødeleggelser i Nigeria.

Mørke skyer la seg over Nigeria den tiende november for 18 år siden. Ti dager etter at de var dømt til døden, 20 dager før klagefristen gikk ut, ble Ken Saro-Wiwa, Saturday Dobee, Nordu Eawo, Daniel Gbooko, Paul Levera, Felix Nuate, Baribor Bera, Barinem Kiobel and John Kpuine henrettet av General Abachas militærjunta.

Få trodde på at disse mennene kunne marsjeres til galgen. Lederne av det såkalte samveldet  møttes i Auckland, New Zealand, og verdens oppmerksomhet var rettet mot Nigeria. Det virket åpenbart at disse verdenslederne kunne fjerne dugget fra Abachas mørkebrilleglass. Men dessverre var det ikke noe håp. På et møte i den Nigerianske forfatterforeningen på Universitetet i Lagos diskuterte forfattere hvorvidt de skulle be Abacha om tilgivelse eller konfrontere ham og gi ham en sterk advarsel om konsekvensene av å drepee Ken Saro-Wiwa og de åtten andre Ogonilederne. Andre nigerianere var klistra til skjermen der fotballandslaget dyttet lærballen rundt i en tøff kamp mot Usbekistan.

Mens nasjonen heiet «the super eagles» fram til seier, slo bøddelen til. Verden sto stille. Det var taust. Men det var ikke tiden for taushet eller apati. Og  det hard et ikke vært siden. Den 10. November har gått ned I historien som en beryktet dag, en dag for raseri.

Denne dagen har blitt til en global minnedag for martyrene for miljørettferdighet. Miljøorganisasjoner og sosiale bevegelser markerer det som en solidaritetsdag i kampen mot utbyttende selskaper og juntaene som beskytter dem, som får gå fri for straff.  Det er en dag der vi minnes kampen til Ken Saro-Wiwa, og Ogonifolket. Det har blitt en dag for handling i lokalsamfunn som kjemper mot utvinning av fossil energi. Siden 1995 har den 10. november blitt markert som en dag i solidaritet med folket i Ogoniland, og Nigeria som sådan, mens vi fortsetter å kjempe mot hensynsløs utvinningsaktivitet som skaper grov forurensning og ødelegger liv og levebrød.

Mens verden sitter så fast på fossil-kroken og ignorerer alle advarsler om at fossil energi skaper en global brann, setter oljeselskapene i gang mer ekstreme former for utvinning og mer desperate angrep på de lokalsamfunnene som kjemper tilbake. Eksemplene er mange.

Tredve Greenpeace-aktivister holdes som fanger i Russland bare fordi de prøvde å vise hvilke farer oljeboring i Arktis innebærer for planeten og menneskeheten. De holdes fanget på vegne av det skitne oljeselskapet Gazprom. Dette selskapet bruker millioner av dollar på å framstille seg som et ekstraordinært selskap som promoterer vellykkede sports- og kulturarrangementer. Sannheten er at de har ekstraordinære trekk. Tredve samvittighetsfanger sitter innelåst bare på deres vegne. Det er utenom det vanlige.

Oljeselskapet Shell observerte og rapporterte fra den illegitime rettssaken som førte til dødsstraff for Ken Saro-Wiwa, Saturday Dobee, Nordu Eawo, Daniel Gbooko, Paul Levera, Felix Nuate, Baribor Bera, Barinem Kiobel, and John Kpuine. Dette selskapet er også ekstraordinært.

Slående nok markerer den 10. november det første jubileet for «Idle no more»-bevegelsen blant urbefolkningssamfunn i Canada og Nord-Amerika. Disse lokalsamfunnene er i dag i bresjen for kampen mot oljesandutvinning og fracking. Deres kamp for miljørettferdighet og verdighet har ført til tung undertrykkelse, inkludert arrestasjon av lederne deres.

For øyeblikket er urfolk i Ecuador låst i en kamp for å holde olja i bakken i Yasuni, en del av det Ecuadorianske Amazonas som er kjent for å inneholde enormt artsmangfold. President Rafael Correas regjering fremmet for noen år siden et forslag for å stenge oljeselskaper ute av området dersom andre land og institusjoner ville gi Ecuador penger tilsvarende halvparten av verdien for tungolja der. Den 15. august i år trakk han dette tilbudet, fordi han mente av verden ikke hadde plukket opp hansken. Folket i Ecuador har nektet å kjøpe dette argumentet, og er for tiden involvert i enorm mobilisering mot hans nye planer.

I dag står vi sammen i solidaritet med folkene i Ecuador, og vi glemmer ikke de massive ødelggelsene av deres land av Chevron, som oljeselskapet nekter å akseptere ansvar for, på tross av klare juridiske dommer som erklærer dem skyldige.

Vi vil ikke glemme andre pågående kamper i verden mot selskaper som går fri fror straff. Vi står sammen med folket i Turkana i Kenya, som kjemper mot oljeselskaper i sitt område. Vi husker herr Yul Choi, grunnleggeren og presidenten av Friends of the Earth Sør-Korea, som vansmekter i fengsel for å ha kjempet mot Three Gorges-dammen.

Ve gir honnør til de modige demonstrantene i Tyrkia, som samlet seg i Grezi park i kamp mot storselskaper. Den offentlige parken mobiliserte et land til å sta mot makta.

Vi står også sammen i solidaritet med Berta Caceres i Honduras, en modig kvinne som fryktløst kjempet mot et enormt damprosjekt i sitt land, og har blitt dømt til dengsel.

Atten år etter de grufulle ovegrepene mot ogonifolket, har deres klager blitt tatt til følge. Den fryktelige ødeleggelsen av deres land, vann og luft har blitt anerkjent og dokumentert av FNs miljøprogram (UNEP). Rapporten de presenterte til Nigerias myndigheter for over to år siden er et kraftig rop etter handlekraft. Denne rapporten understreker ansvaret som lgiger i systemet som drepte Ken Saro-Wiwa og de andre ogonilederne. I dag venter verden på en enkel unnskyldning fra Shell og de nigerianske myndighetene.  Vi trenger en rask avvikling av oljeinstallasjoner i ogoniland, en effektiv rensing av Ogoni, og hele Niger-deltaet.

Ken Saro-Wiwas budskap: «Taushet ville være landssvik», har blitt samlet i en fersk bok. Vi gir honnør til ogonifolket, som ikke har forholdt seg stille eller latt seg presse til å akseptere grusomhetene som har blitt påført dem.

Verdensborgere: det er på tide å stå sammen i solidaritet med våre falen helter. Det er på tide at forkjemperne for miljørettferdighet og  menneskeretttigheter over hele verden reiser seg. Dette er ikke tiden for å tie stille. Taushet er svik!

 

sk.e

 

Jo flere råvarer vi finner, jo fattigere blir vi

Betty-Uganda_txt2

Afrika er den raskest voksende regionen i verden ifølge Verdensbanken. Denne veksten kommer blant annet på som følge av utvinning av verdifulle mineraler. Verdensbankens rapport (2013), forteller at Sierra Leone, Niger og Angola er blant høyvekstlandene som får sin høye vekst fra mineraleksport. Men denne veksten er dessverre løgnaktig. Den tar ikke med i beregninga de høye kostnadene utvinninga har for miljøet, helsa og for moder jords evne til å opprettholde liv etter at råvarene er henta ut.

Det er sant at Afrika Sør for Sahara er en nøkkelaktør i en global gruveboom som opprettholdes av energi- og vareforbruket til elitene og middelklassen i det globale nord, og de voksende økonomiene i det globale sør. Det er også sant at Afrika sør for Sahara har den største befolkningen av fattige mennesker nettopp i de områdene der verdifulle mineraler blir gravd ut. Dette undergraver logikken som ligger til grunn når Verdensbankens egne økonomer skal måle den raske veksten i Afrika.

Betydelige reserver av olje og naturgass finnes i Nigeria, Angola, Gabon, Sudan, den Demokratiske Republikken Kongo og Ekvatorialguinea. Storfunn av olje har blitt gjort i Ghanas Jubilee Field og Ugandas Lake Albert Rift-basseng, og store funn av gass har dukket opp i Mosambik og Tanzania. Regionen er rik på mange mineralressurser – kopper, platina, gull, diamanter og kobolt for å nevne noen – og de rikeste kjente reservene finnes i Sørafrika og Kongos elvebasseng. Nye funn blir identifisert så å si daglig. Men disse enorme råvarefunnene burde ikke oppmuntre Afrika. I realiteten risikerer samfunnene i de ressursrike områdene å rammes av «råvarenes forbannelse».

Uganda har sluttet seg til en lang rekke land i regionen som nyter enorm ressursrikdom, men som har sett økt fattigdom og voksende ulikhet i kjølvannet av utvinninga. Oljeutvinning ødelegger naturmangfoldet i Albertine Graben, et område kjent for sin verdensarv av flora og fauna. Kløfta er kjent for å inneholde 38 prosent av Afrikas pattedyr, 51 prosent av fugleartene, 19 prosent av amfibiene, 14 prosent av plantene og reptilene, og 79 truede virveldyr, i følge ICUNs rødliste. Alterbine-kløften inneholder også omtrent 60 prosent av Ugandas elver og vann, 70 prosent av naturreservatene, med 7 av ti av Ugandas nasjonalparker, åtte av 15 skoger, 12 vernede områder, 13 naturreservater og fem beskyttede villmarksområder.

Det er viktig å merke seg at ressursutvinning fører til at flere lokalsamfunn blir fordrevet fra deres leveområder for å gi plass til utvinningsinfrastruktur. Dette begrense lokalbefolkningas bevegelsesfrihet, og deres tilgang til viktige naturressurser i nærheten av områder der det foregår oljeutvinning. Viktigs av alt bidrar det også  til tap av land til jordbruksproduksjon som er livsgrunnlaget for  samfunnene ute på landet.

Afrika vil ikke se meningsfull vekst dersom multinasjonale og transnasjonale selskaper fortsetter å utnytte svake politiske og juridiske rammeverk og forvaltnignsregimer i Afrika som tillater dem å hente ut enorm profitt og involvere seg i korrupte praksiser sammen med nasjonale eliter, på bekostning av lokalbefolkning og nasjonale utviklingsmål.